Cardinal Basil Hume’s reflections
Good Friday
Commemoration of the Lord’s Passion
«My God, my God, why hast thou forsaken me?”
We hear those words proclaimed in the Gospel every year. Jesus was praying from Psalm 21. He found in that psalm the words that expressed his agony as he was slowly dying on the cross. He felt abandoned by his closest followers and by all who only a week before were singing a triumphant hosanna. Now they were shouting: “Crucify him, crucify him.”
It is hard to be betrayed by a colleague and friend, such as Judas; sad to be unsupported by one very close to you, such as Peter. Even worse, the sense of being abandoned by God is the most terrifying of all. It means a terrible desolation of heart.
But Mary, his Mother, stood by the cross, with other women and John, the only apostle who had not fled. Jesus spoke to her: “Woman, behold thy son” and to John: “Son, behold thy Mother” (John 19:26-7). She was there at the moment of his greatest crisis, unable to do other than be with him, sharing his agony, watching, and waiting. Something, of her was dying, as he died, as happens when we lose one we love very much – a husband, a wife, a child, a friend. She is always there for us even if we are abandoned by all – and even apparently, though not in reality, by God.
Consolations from Christ’s suffering
How often do we hear of people crying out in pain, and especially in bewilderment, when they cannot understand why they must suffer. Suffering is so often a mystery. For much that is evil we can find quick answers: “It is to do with sin.” “We are free to choose, and often do, to do wrong.” Such answers may help in some cases but not in all. Frequently we are left with the question “Why?”
Then in the darkness a light begins to shine, just a small light, more of a flicker than full sunlight, but enough for me to say, “I know where to look when still unable to see clearly.” If I look long enough at the figure of Christ dying on the cross I begin to see that his passion and death had a purpose which is directly related to our own suffering. For the suffering that Jesus endured provides consolation and guidance in our greatest pain. As we look at the cross we should venerate it and embrace it in our prayer. It will slowly give up its secret, not suddenly but over the years and Christ’s suffering will lead us to new life.
Christ died but he rose again from the dead, and that is our hope – hope which gives peace and joy, hope which gives courage to carry the cross daily in life. Forgiveness, the promise of future happiness with God, and realization of his love – these are all part of hope, and the giving of hope is Easter’s special gift.
The cross is the sign of victory and hope. On Good Friday we remember what it cost Our Lord to achieve that victory for us.
* **
Kardinal Basil Humes refleksjoner
Langfredag
Minner om Herrens lidelse
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Vi hører disse ordene forkynt i evangeliet hvert år. Jesus ba fra salme 21. Han fant i den salmen ordene som ga uttrykk for hans smerte mens han sakte døde på korset. Han følte seg forlatt av sine nærmeste tilhengere og av alle som bare en uke før sang et triumferende Hosianna Nå ropte de: «Korsfest ham, korsfest ham.»
Det er vanskelig å bli forrådt av en kollega og venn, som Judas; trist å ikke få støtte av en som er veldig nær deg, som Peter. Enda verre, følelsen av å bli forlatt av Gud er den mest skremmende av alt. Det betyr en forferdelig følelse av å være fullstendig forlatt.
Men Maria, hans mor, sto ved korset sammen med andre kvinner og Johannes, den eneste apostelen som ikke hadde flyktet. Jesus snakket til henne: “Kvinne, her er din sønn” og til Johannes: “Sønn, her er din mor” (Joh 19:26-7). Hun var der under hans største krise, uten å kunne gjøre annet enn å være sammen med ham, dele hans smerte, følge med og vente. Noe av henne døde da han døde, som det skjer når vi mister en vi elsker meget – om det er ektemann, kone, et barn, eller en venn. Hun er alltid der for oss selv om vi blir forlatt av alle – og til og med tilsynelatende, men ikke i virkeligheten, av Gud.
Trøst fra Kristi lidelse
Hvor ofte hører vi om mennesker som skriker ut av smerte, og ikke minst av forvirring når de ikke kan forstå hvorfor de må lide. Lidelse er så ofte et mysterium. Vi kan finne raske forklaringer på for mye ondskap: «Det har med synd å gjøre.» «Vi står fritt til å velge, og velger ofte å handle galt.» Slike svar kan hjelpe i noen tilfeller, men ikke i alle. Ofte sitter vi igjen med spørsmålet «Hvorfor?»
Så i mørket begynner et lys å skinne, bare et lite lys, som mer ligner et lite flimmer, enn fullt sollys,, men nok til at jeg kan si: «Jeg vet hvor jeg skal se selv om jeg ennå ikke kan se klart.» Hvis jeg ser lenge nok på den korsfestede og dødende Kristus på korset begynner jeg å se at hans lidelse og død hadde en hensikt som er direkte forbundet med vår egen lidelse. For lidelse som Jesus opplevde, gir oss trøst og veiledning i vår dypeste smerte. Idet vi ser på korset, bør vi ære det og omfavne det i vår bønn. Det vil sakte åpne opp dets hemmelighet, ikke plutselig, men over tid og Kristi lidelse vil føre oss til nytt liv.
Kristus døde, men han oppsto fra de døde, og det er vårt håp – et håp som gir fred og glede, et håp som gir mot til daglig å bære korset i livet. Tilgivelse, løftet om fremtidig lykke med Gud og realisering av hans kjærlighet – alt dette er en del av håpet, og det å gi håp er påskens spesielle gave.
Korset er tegnet på seier og håp. På langfredag minnes i hva det kostet vår Herre å vinne den seieren for oss.
(Oversatt av S.G.)
Kilde: “The mystery of the Cross”, Cardinal Basil Hume, Paraclete Press, 2000, pp. 98-100.