Skjærtorsdag
JESUS VASKER DISIPLENES FØTTER
Han hadde elsket sine egne
som var i verden, og han elsket dem
helt til det siste (Joh 13:1)
Gjennom hele det liturgiske året får vi i messens lesninger høre om hvordan Jesus elsker sine egne. Han elsker dem ved å undervise, formane og helbrede dem, ved å la dem oppleve tryggheten av hans nærvær. I dag får vi høre at Jesus elsker dem helt til det siste, og vi får vite hva som skjer når man elsker noen til det siste.
Johannes, som er den eneste av evangelistene som skriver om fotvaskingen, begynner sin beretning med en høytidelig innledning: «Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud.» Jesus, som hadde utgått fra Faderen for å hente inn og gjenvinne verden som hadde kommet bort fra Faderen, vender nå tilbake til sin Fader med verden i sine armer. Dette er et avgjørende øyeblikk i menneskehetens historie, det er til og med historiens midtpunkt og høydepunkt. Alt som kom før dette øyeblikket har ventet på og stebet fremover mot det, og alt som kom etter er en følge og en frukt av det som skjedde i dette øyeblikket.
Gud har en forkjærlighet for tallet tre. Det er ikke overraskende. Gud er jo selv trefoldig. På samme måte er også hans siste og avgjørende gjerning et dram i tre akter. Den første akten er fotvaskingen, den andre er innstiftelsen av nattverden, og den tredje er Jesu død på korset. Disse tre aktene er ett, de utgjør til sammen ett drama, liksom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er en Gud. Johannes mener ikke at vi må vente på oppstandelsen for å betrakte dramaet som avsluttet. Nei, det er på korset, umiddelbart før han bøyer hodet og overgir sin ånd til Faderen at Jesus sier: «Det er fullbrakt!» (Joh 19:30). Allerede når han henger på korset begynner han å dra alle til seg (12:32). Oppstandelsen viser at Jesus er kommet frem til sin Fader, at Faderen har tatt imot Sønnens offer. Oppstandelsen er på en måte Faderens applaus etter dramaets slutt.
Dramaets tre akter har egentlig samme innhold, men hver akt har sin egen uttrykksmåte. Nøkkelordet som oppsummerer hele dramaet er kjærlighet, eller snarere: kjærlighet til det siste. «Han elsket dem helt til det siste.» På tre ulike måter viser og anskueliggjør Jesus den ytterste kjærlighet. Hver måte forklarer og tydeliggjør de to andre, og henviser til dem, liksom de tre Personene i Gud henviser til hverandre. Og ingen av dem kan forstås uten de to andre. Første akt viser oss at kjærlighet er å være alles tjener, den andre at kjærlighet er å gi sitt legeme og sitt blod. Det er et crescendo i dette dramaet som når sitt klimaks i tredje akt når soldaten stikker Jesus i siden med lansen og blodet fra Guds hjerte renner ut over verden. Allikevel er på en måte alt sagt allerede i første akt. Men for oss er det nødvendig å være med på hele dramaet for å forstå innholdet i første akt, for å forstå at kjærligheten ikke setter noen grenser for sin tjeneste. På samme måte som vi må høre hele musikkstykket for å forstå innledningens betydning, og for at vi senere skal kunne kjenne igjen de første ansatsene til stykkets egentlige tema allerede i stykkets begynnelse. Men fra Guds side sies alt på en gang. Hvert ord fra ham er preget av hans uendelighet.
Kirken har alltid vært klar over enheten i disse tre aktene. Derfor nøler den ikke med å la oss lese beretningen om fotvaskingen i dag, til tross for at vi på skjærtorsdag feirer innstiftelsen av nattverden. Fotvaskingen og nattverden sier det samme, de uttrykker den samme ytterste kjærlighet.
«Da reiser han (Jesus) seg fra måltidet,» skriver Johannes, «legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg.» Denne enkle gesten sier alt. Jesus avstår fra sin verdighet. Sin guddommelige verdighet har han allerede avstått fra gjennom inkarnasjonen, nå avstår han også fra sin «menneskelige verdighet». Å vaske sin herres føtter var noe som bare kunne kreves av en slave som ikke var jøde. En jødisk slave betraktet dette som uforenlig med sin verdighet og kunne ikke være forpliktet til det. Jesus vasker ikke sin herres føtter, men sine disiplers. Han avslører derved Guds vesen. Gud vil være menneskets tjener. Samtidig snur han opp ned på vårt begrep om menneskelig verdighet. Når Gud selv antar en tjeners skikkelse, kan det ikke være under vår menneskelige verdighet å bli andres tjenere. Det er å tjene er tvert imot guddommelig. Om vi bare kunne forstå en liten brøkdel av det Jesus her forsøker å lære oss! Vi klager når vi blir ydmyket, men det vi kaller ydmykelse er egentlig opphøyelse. Når vi engang har forstått at det hører til Guds vesen å ydmyke seg burde vi betrakte det som en ære når vi blir forvist til den siste plassen. Da er vi jo sammen med Gud.
Det tragiske er at mennesket ikke bare vegrer seg for å etterligne Gud ved å tjene sine medmennesker, men at det ikke en gang vil la seg tjene av Gud. Gud vil tjene oss og vi avviser hans tjenester. Vi ser det hos Peter som representerer alle disiplene. «Herre, vasker du mine føtter?» Allikevel ligger det noe fint i Peters reaksjon, noe som ofte mangler i vår motvilje mot å la oss tjene av Gud. Peter har en så dyp respekt for sin Mester at han ikke holder ut tanken på å se ham liggende ved sine føtter. Han kjenner at han ikke er tilstrekkelig ren til å bli berørt av ham som er så helt igjennom ren. Noe av denne reaksjonen uttrykker vi når Kirken lar oss si, like før vi tar imot nattverden: «Herre, jeg er ikke verdig.» Spørsmålet er om vi da virkelig mener det vi sier, om vi virkelig kjenner den uendelige kløften som er mellom ham som er helt ren, og oss, urene vesener.
Samtidig viser Peters reaksjon at han ennå ikke har forstått noe av det som er mening med Jesu messiaskall. Jesus er kommet for å vaske oss rene i sitt blod. Men Peter skjemmes for å vise sine tilsmussede føtter. Vi må ikke glemme at den historiske fotvaskingen på denne første skjærtorsdagen var preget av en helt annen realisme enn den som skjer i dag i så mange av våre kirker. Hadde disiplene visst hva Jesus ville gjøre med dem, hadde de uten tvil vasket sine føtter før de la seg til bords. Til og med i dag pleier de som velges ut til å representere disiplene ved fotvaskingen å vaske sine føtter med omhu før messen. Ingen vil stå der med den skammen det er å bli avslørt som uren. Dette er nok forståelig når det gjelder den liturgiske fotvaskingen. Men når det er spørsmål om det fotvaskingen betyr, nemlig at Jesus vil rense oss fra våre synder, da må vi overvinne vår skam, og erkjenne og vise vår synd. Vi kan ikke selv vaske oss rene for vår synd, vi må la oss tjene av Gud.
Vi ser jo alle at fotvaskingen også er et bilde på skriftemålet. Uten bevisstheten om synd og bekjennelsen av synd blir det ikke noe skriftemål. Det føles ydmykende å bekjenne sin synd, men heller enn å feste oss ved den lille ydmykelsen Gud tar på seg, han som kneler ved våre føtter som en slave, og selv vasker oss.
Det finnes ikke ord som kan uttrykke Guds vesen. Det er lett å si at Gud er kjærlighet. Ofte vet vi jo ikke engang hva kjærlighet er, eller hva det innebærer. Men i stedet for å benytte seg av mange ord tyr Jesus til handling. Han sier ikke at han elsker, han viser det, gjør det. Og han viser at kjærlighet er å frivillig være den minste, å være alles tjener.
«Jeg har gitt dere et forbilde,» legger Jesus til, «Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.»
Kilde: «Som en skatt…Prekener av Wilfrid Stinissen», AIT Otta AS, 2000.