Pinse
DEN HELLIGE ÅND, LIVGIVEREN
Preken av Wilfrid Stinissen o.c.
Tunger likesom av ild kom til syne,
og de delte seg og satte seg på hver
enkelt av dem. Da ble de alle fylt av
Den Hellige Ånd (APG 2:3-4)
«Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen?» spør Paulus disiplene i Efesos. Disiplene svarte: «Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellig Ånd» (Apg 19:2). Hvis Paulus hadde stilt oss det samme spørsmålet i dag, ville vi kanskje ikke måtte svare at vi aldri hadde hørt om Den Hellige Ånds eksistens, men vi ville antagelig ha grunn til å skjemmes.
Hva det betyr å ta imot Den Hellige Ånd, sier dagens første lesning noe om (Apg 2:1-11). Ånden er som en stormvind. Når den farer inn i disiplene blir de rykket ut av sin gamle tilværelse, noe begynner å brenne i dem, endelig blir det virkelig liv. Alt disiplene har hørt om Jesus, alt det de har opplevd med ham får nå sin rette betydning. Alle gamle, døde minner blir vekket til live igjen. Det Første Mosebok beretter om, at Herren Gud blåste livspust inn i menneskets nese og at det da ble til en levende skapning (2:7), viser hva Den Hellige Ånd har betydd for oss helt fra skapelsens begynnelse. Når Gud blåser sin Hellige Ånd inn i mennesket, blir det levende. Det er Åndens oppgave å levendegjøre. «Du sender din Ånd, og det skapes liv, du fornyer jordens overflate» (Sal 104:30). Den jorden som Den Hellige Ånd fornyer og omskaper, er først og fremst oss selv. Ånden forandrer ikke på omstendighetene, den endrer ikke miljøet, ikke vårt land eller by, men den forandrer mennesker. Slike mennesker som åpner seg og gir stormvinden anledning til å blåse gjennom dem.
Er det ikke slik at den kristne troen for oss ofte består i abstrakte tanker om Gud, om Jesus, om Kirken? Tanker som er i hodene våre, men som ikke berører våre liv. Vi har lest en del bøker om Gud, vi har hørt mange prekener, vi er kanskje til og med veltalende om tro og åndelig liv. Men alt dette kan være livløst og dødt. Et lite område i hjernen vår er møblert med stivnede begreper, men livet vårt går videre uten å bli påvirket. Vi leser trosbekjennelsen i messen, vi gjentar søndag etter søndag at Gud har skapt oss, at han er blitt menneske og har gitt sitt liv for oss. Men ofte er vi så distré og fraværende at ordene blir tomme lyder uten innhold.
Alt dette blir fullstendig annerledes når Den Hellige Ånd kommer over oss. Det er den som gir liv. Når den gjør sin inntreden i mennesket, blir det skjelettet som først utgjorde troen, til et legeme. Det får kjøtt og nerver og muskler. De gamle sannhetene som man i årevis har mumlet frem, blir nå gjennomlyste. Alt det som har vært i hodet synker nå ned til hjertet og tenner en ild hvis glør sprer seg til hele legemet. En kristen som er fylt opp av Den Hellige Ånd, vet at Gud ikke er langt borte: For ham er Gud som den luften han puster inn. Ånden minner ham om alt det Jesus har sagt. Så lenge man ikke har mottatt Ånden ligner Jesu ord matematiske formler man kan lære utenat, og til og med beundrer, men ikke lære av. Men for den som er gjennomlyst av Ånden er ethvert Jesu ord en frisk kilde som han med stadig ny glede drikker av, uten noen gang å få nok. I stedet for å være gamle, kjedelige dokumenter, blir evangeliene nå høyst aktuelle. De får en dybdedimensjon som gjør at man kan vandre i dem, utforske, undersøke uten noen gang å bli ferdig. «For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud», skriver Paulus (1 Kor 2:10). Det er typisk for Ånden at den skaper dybde. Alt det som før var todimensjonalt blir takket være Ånden tredimensjonalt. Troens sannheter, som tidligere lignet på tegninger eller malerier, vakre å se på men likevel døde, får en ny dimensjon når Ånden farer gjennom dem.
Ingenting forblir som det var. Når Ånden begynner å virke i et menneske, finner det smak i bønn. Det blir aldri lei av å gjenta med Salmene: «Du er min Far» (89:27). Ånden gjør jo ikke annet enn å hviske utrettelig i dypet av menneskers hjerte: «Abba Far!» (Gal 4:6). Når Åndens liv blomstrer i oss, blir vi fylt av gåtefull musikk. Noe synger dypt inne i oss og opphører aldri med det, ikke engang i den bitreste lidelsen. Ånden forvandler død til liv, mørke til lys, kulde til varme, ensomhet til samvær. Uten Ånden er menneskene små øyer, overgitt til sin egen ensomhet og fortvilelse. Men så snart Ånden begynner å handle, oppstår det broer over alt: Øyene blir forbundet med hverandre, de vokser sammen, de blir «ett i Den Hellige Ånd.»
Hva som skjer når et menneske åpner seg for Guds Ånd kan vi aller best se hos Jomfru Maria. Når hun gir sitt ja til Gud, blir hun overskygget av Den Hellige Ånd, og i samme øyeblikk blir Gud menneske. Den Gud som først var skjult, en uutgrunnelig Gud, kommer henne nær, så nær at hun snart kan høre hjertet hans banke i takt med hennes. I det øyeblikk Maria blir berørt av Den Hellige Ånd blir Gud en konkret virkelighet, så konkret at hun snart kjenner hans bevegelser i sitt liv. Nå kan hun ikke lenger leve for noe annet enn denne Gud, som er blitt hennes barn. Å bli overskygget av Den Hellige Ånd har alltid den følge at Gud blir levende, så levende at alt annet virker dødt.
Har vi tatt imot Den Hellige Ånd? Har vi åpnet vårt hus slik at den kan blåse gjennom det? Det er ikke vanskelig å vite svaret på det spørsmålet. Hvis Gud er den største tiltrekningskraften i vårt liv, hvis vi er glade og triste, jubler og gråter først og fremst for hans skyld, da vet vi at Ånden lever i oss. Hvis vi må erkjenne at det ennå ikke er slik, da kan vi i dette øyeblikk begynne å lengte etter at det skal bli slik. I og med denne lengselen blir Den Hellige Ånd virksom i oss.
Men Ånden vil stadig leve mer og mer i vårt liv. Ingen må være fornøyd med det han har. Det er alltid mer å få. Gud gir Ånden i fullt mål (Joh 3:34).
Kilde: «Som en skatt…», ATT Otta AS, 200.