Refleksjon
Barmhjertighetssøndagen
2. Søndag i påsketiden – År B
av Sr. Kathleen Maire OSF
(Oversatt og redigert av S.G.)
I dag inviterer kirken oss til å feire guddommelig barmhjertighetssøndag. For en uke siden hørte vi nyheten som fortsetter å skremme verden. Kristus lever. Døden er ikke slutten på historien. Vi prøver å forstå hvordan dette kan være og på hvilken måte vi skal leve i lys av en slik virkelighet. Lesningene gir oss en idé om hvordan det var for de første kristne.
Første lesning forteller oss at de første kristne levde i felleskap, og delte sin tro på det nye livet som utsprang fra Oppstandelsen. Det ser ut til at alt har endret seg. De var ett i hjerte og sjel. De hadde alt til felles og vitnet om Guds kraft gjennom sin deling og raushet med de som var i nød. Deres tro på den oppstandne Kristus fikk dem til å leve et liv med håp og glede. Fellesskaplivet var ilagt stor vekt. De levde som sanne Guds barn. Gjennom sine handlinger viste de Guds store barmhjertighet med de små i verden. For et vakkert eksempel på guddommelig barmhjertighet.
I evangeliet fikk vi høre den vakre hilsenen fra Jesus da han trådte inn i rommet der disiplene oppholdt seg. Han sa: «Fred være med dere». Tenk deg, denne lille håpefulle flokken er blitt skuffet. Den har erfart forlatthet og skuffelse. Ja, det er sant at de har hørt nyheten om kvinnene og de to disiplene somhar møtt Jesus. Likevel var de redde. Jesus var ikke tilstede som før. De kunne ikke lenger komme nær ham og nyte hans selskap. Sikkert var de fremdeles redde for yppersteprestene. De visste ikke hvilken reaksjon myndighetene ville ha når de hørte ryktene om at Jesus levde. Derfor gjemte de seg inne bak lukkede dører.
Plutselig trådte Jesus inn i kretsen og fremsa disse ordene: «Fred være med dere». Hva menes egentlig med denne freden? Det betyr ikke entydig fravær av forfølgelse eller onde handlinger. Men snarere er det en forsikring om tilstedeværelse av en barmhjertig Gud. Denne freden betyr at Gud aldri vil la dem være alene. Denne freden formidler nærværet av Gud som ikke er blitt overvunnet av døden. Denne freden er et løfte om endelig frigjøring fra ondskapens makt. Denne freden, kunngjort av Jesus, er et tegn på Guds vederlagsfrie barmhjertighet.
Vi har også hørt den vakre historien om Thomas. Jesus inviterer ham til å røre ved hans sår på hendene og i siden. Da han endelig har fått gjort det, utbryter Thomas: «Min Herre og min Gud!» For et dypgripende budskap for oss. Vi finner Jesus i de mest sårbare i samfunnet. Vi møter Jesus når vi berører sårene til et redd barn eller en trist gammel mann. Vi finner Jesus i bekymringene hos de hjemløse og syke. Vi møter Jesus når vi ser inn i øynene til dem som lider av psykiske lidelser, eller når vi ser tårene til en som sørger over bortgangen til et familiemedlem. Vi møter Jesus når vi lytter til en fortvilet far som er bekymret over sønnens handlinger. Guds store barmhjertighet utbrer seg ved våre handlinger innad i felleskapet. Slik ser vi guddommelig barmhjertighet tilstedeværende i dag.
Og til slutt ånder Jesus på disiplene og gir dem mandat til å tilgi synd. Det fins ingen større barmhjertighet enn som så. Tilgivelsen finner sted i det menneskelige felleskapet. Vi er i stand til å formidle tilgivelse og motta tilgivelse fra andre. Vi mottar tilgivelse ikke kun fra Gud, men også fra felleskapet: tilgivelse for vår apati og følelse av privilegium, tilgivelse for vår misunnelse og manglende tillit. Vi mottar tilgivelse fra de andre for ikke å ha anerkjent verdigheten til dem vi anser som «de andre».
Og kanskje enda mer overraskende, vi har lært at vi er i stand til å formidle denne tilgivelsen til våre nærmeste og naboer. Vi er i stand til å skape i vår midte et påskefelleskap der vi kan formidle til hverandre Herrens uuttømmelige barmhjertighet. Ja, det er godt å feire Herrens guddommelige barmhjertighetssøndag.
Kilde: https://www.preacherexchange.com/homiliasdominicales2.htm