Herrens dåp
DU ER MIN ELSKEDE SØNN
På den tid kom Jesus fra Nasaret i
Galilea og ble døpt av Johannes i
Jordan (Mark 1:9)
Markus er den eneste evangelisten som lar sitt evangelium begynne med Jesu dåp. Riktignok sier han først noen ord om Johannes døperen, men det gjør han bare for å vise at det er et bånd mellom Jesus og den gamle pakten. Hele Israels profetiske tradisjon som begynner med Elia, og som ifølge profeten Malaki også slutter med Elia, er konsentrert i Johannes døperens person: «Se, jeg sender profeten Elia til dere før Herrens dag kommer, den store og skremmende» (4:5). Senere sier Jesus om Johannes døperen: «Om dere vil tro det: Han er den Elia som skulle komme» (Matt 11:14). Markus påpeker at Johannes døperen var kledd i kappe av kamelhår og at han hadde et lærbelte om livet (1:6), nøyaktig det som ifølge Andre Kongebok var typisk for Elia (1:8).
At Jesus nå kommer til Johannes for å la seg døpe av ham, viser at han ikke er kommet for å oppheve loven eller profetene, men for å oppfylle dem (Matt 5:17). Det er riktig at han kommer med noe helt nytt, han døper med Hellig Ånd, mens Johannes bare døper med vann (Mark 1:8). Men det nye knytter an til det gamle. Jesus avviser ikke Johannes’ dåp, men går igjennom den for så å oppløfte og forvandle den.
Gjør han det ikke alltid på denne måten? Vi tror vanligvis at vi først må ødelegge det gamle før vi kan bygge opp noe nytt. Jesus gjør det annerledes. Han aksepterer det gamle og lar det bli til noe nytt. Han tar vann og forvandlet det til vin, han tar vin og forvandler den til blod, han tar lidelse og lar den bli til et frelsende kors, han tar våre synder og lar dem bli til brensel for kjærligheten, han tar mennesket og lar det bli Gud. Jesus bekrefter. Det gjør han også her. Johannes’ dåp er ufullstendig, men Jesus lar seg døpe av ham og forvandler dermed selve dåpen.
Jesus døper ikke seg selv. Han som er sterkere enn Johannes (Mark 1:7) lar seg døpe av den som er svakere. Skaperen lar seg døpe av sin skapelse. Hvem kan forstå dette? Johannes’ dåp var en omvendelsens dåp, altså en dåp for syndere som trengte tilgivelse. Han som aldri synder nærmer seg Johannes og fremstår som en synder. Hvordan kan denne dåpen være beregnet på ham? Hvordan kan han ta imot den uten å fornekte sitt vesen? Men det er jo hans vesen å være Guds lam som bærer verdens synd (Joh 1:29). Han begynner allerede her å bære den syndens byrde som kommer til å slite ham i stykker og gjennombore hans hjerte på korset. Han begynner allerede her å bekjenne hele menneskehetens synd. En bot som blir fullbyrdet på korset. Han soner ikke for sine egne synder, men for våre. Men han bekjenner dem som om de skulle vært hans egne. Den bekjennelsen han her gjør for Johannes er en stedfortredende bekjennelse, ikke i den betydning at han står utenfor syndernes skare og i sin store generøsitet vil gjøre noe for dem, noe fint som man kan beundre ham for. Nei, han identifiserer seg med oss og føler vår elendighet som om den skulle vært hans egen. Stedfortredende lidelse er et fint ord med en hard virkelighet.
«Og umiddelbart» skriver Markus (iflg. grunnteksten), «så han at himmelen åpnet seg». Dette uttrykket «og umiddelbart» (kai euthys) forekommer 42 ganger i Markus’ korte evangelium. Jesus har ingen tid å tape. Han vet at livet hans er kort. Han får knapt to år til å forkynne sitt budskap, til å grunnlegge Kirken. Det gjelder å handle umiddelbart. Disse to ordene, som dessverre ikke er med i den nye bibeloversettelsen, kunne være et motto for oss alle. Ikke når vi er blitt pensjonister, ikke neste år, ikke i morgen, men umiddelbart.
Jesus ser at himmelen deler seg og at Ånden kommer ned over ham som en due. I bibelen og i poesien er duen ofte et symbol for kjærligheten. «Du min due i bergets kløfter,» sier brudgommen til bruden i Høysangen, «la meg få se din skikkelse, la meg høre din røst» (2:14). Og Israel kaller seg selv for en due: «Gi ikke din turteldue til villdyr» (Sal 74:19). I duen ser Jesus Faderens kjærlighet komme ned over seg. Kanskje henviser også duen til den som kom til Noa etter syndefloden med et friskt oljeblad i nebbet for å la ham forstå at vannet hadde trukket seg tilbake fra jorden (1 Mos 8:11). Det var i sannhet en gledelig nyhet for Noa. Men den duen som svever over Jesus kommer med en nyhet som er så gledelig at den ikke kan sammenlignes. Himmelen som var stengt er åpen igjen, og Guds kjærlighet hviler atter over menneskene. Foreløpig blir Ånden bare gitt til Jesus, men ved Jesu dåp foregriper duen pinseunderet der Ånden skal komme ned over hele Kirken.
«Og det lød en røst fra himmelen.» En røst som minner om den som ropte i ørkenen: «Rydd vei for Herren.» Denne nye røsten roper ikke i ørkenen, den taler ikke for døve ører. Denne røsten taler direkte til Jesus og sier «du» til ham: «Du er min Sønn, den elskede. I deg har jeg behag.» I dette øyeblikk får Jesus sin offisielle investitur som Messias. Faderen selv bekrefter at det er han som har sendt ham. Når jødene hører stemmen fra himmelen si: «Du er min Sønn, den elskede», kan de ikke annet enn å tenke på det stedet i Første Mosebok der Gud hele tre ganger taler til Abraham om hans sønn Isak og kaller ham «din eneste sønn, som du er så glad i (kap. 22). Jesus er den nye Isak, han er bestemt til å bli ofret. Ved Jesu forklarelse på Taborfjellet kommer Faderen til å gjenta: «Dette er min Sønn, den elskede», men Moses og Elia snakker med Jesus om hans forestående lidelse og død. Den elskede sønnen er et offerlam. Slik var det for Isak, og slikt er det for Jesus.
Hvor vidunderlig er ikke dette møtet mellom de tre guddommelige Personene! Faderen, Sønnen og Ånden, alle tre er tilstede her ved Jesu dåp. Og ved vår dåp. Det bør ikke overraske oss at den kristne dåpen alltid skjer «i Faderens, Sønnens, og Den Hellige Ånds navn». Det er ikke bare slik at de tre Personene er tilstede her, men vi får også vite noe om deres egenart. Faderen er her som en røst. Han er den som taler. Han sier et ord, han sier Ordet, han føder Sønnen. Fra evighet til evighet sier han: du er min sønn, jeg har født deg i dag (jfr. Sal 2:7). Sønnen er her som menneskenes tjener, som offerlam. Han anskueliggjør Guds ydmykhet. Han våker ikke over sin likhet med Gud, men gir avkall på alt (Fil 2:6-7).
Og Ånden, duen, er her som kjærligheten som svever mellom Faderen og Sønnen. Ånden er jo den som «sammenelsker» Far og Sønn og gjør dem til ett.
Hver gang et menneske blir døpt, gjentas det som skjedde ved Jesu dåp. Det får sin investitur, det vil si: Det blir innsatt i sitt kall og sitt embete. Og dets embete er, i likhet med Jesu embete, å alltid være Guds og menneskenes tjener. Ånden kommer ned over hvert menneske som er døpt, og hver gang uttaler Faderen de samme ord som da han talte til Jesus. Detter er ikke bare et historisk faktum, det er en virkelighet nå. Gud tar aldri tilbake sine nådegaver. Hvis vår tro er levende, hvis vi har øvd opp våre åndelige ører, vil vi høre Faderens stemme som gjentar, og aldri slutter med å gjenta: «Du er mitt barn, det elskede. I deg har jeg behag.»