Advent III: Tiden som kommer

Advent III

Advent: Tiden som kommer

«Som en skatt… prekener av Wilfrid Stinissen o.c.»

Å bli kristen innebærer at man får et nytt forhold til tid. En kristen beveger seg på en annen måte enn en ikke-kristen. Det finnes en typisk kristen måte å leve i tiden på. Vi kan til og med si at overgangen til kristendommen medfører en dyptgående omveltning av tidsopplevelsen.

Vi kunne ha reflektert over den kristne måte å forholde seg til fortiden og nåtiden på. Men i dag vil vi heller se på fremtiden, og se hvordan vi kristne bør omgås med den.

For det vanlige mennesket som ikke har tatt imot evangeliet, er fremtiden noe det er på vei mot. Mennesket går i retning av fremtiden. Det vil erobre den, gripe den, «fabrikkere» og forme den. Det gjelder å tenke på sin fremtid, å trekke veksler på fremtiden. Hele livet går med til å trygge og stille sin fremtid i sikkerhet. En kristen går derimot ikke mot fremtiden, det er fremtiden som kommer til ham. Det er ikke mennesket som nærmer seg Guds rike. Nei, «Guds rike er nær» (Mk 1:15). Og i bønnen «Fader vår» sier vi ikke «vi kommer til ditt rike», men «adveniat regnum tuum» (la ditt rike komme).

Teologene skiller mellom futurum og adventus. «Futurum» er det sekulariserte menneskets fremtid, den fremtiden som for en stor del er frukten av vårt eget strev. «Adventus» derimot, betyr jo komme. «Adventus» er den fremtiden vi ikke trenger å skape, men som blir gitt oss ovenfra. Vi kan ikke albue oss frem til vår fremtid, til Guds rike, for Guds rike er som den hellige byen Jerusalem som «kom ned fra himmelen, fra Gud» (Åp 21:10).

Vi behøver ikke å løpe mot fremtiden, for fremtiden kommer til oss. Ikke en truende, skremmende fremtid, men en som er herlig og lykksalig, for vår fremtid er Gud. Dette revolusjonerer både vårt tidsbegrep og hele vår måte å leve på. Adventstiden er en periode da vi blir bevisste på at vår fremtid er en eneste lang adventstid, fordi Gud hele tiden er i ferd med å komme. En tid da vi også øver inn det nye tidsbegrepet og en tilsvarende livsholdning.

Denne livsholdningen kan beskrives med tre nøkkelord:

Det første nøkkelordet er å vente. Hvis vi vet at Guds rike kommer, venter vi på det. I stedet for å leve i fortiden og sørge over bortkastet tid, skuer vi håpefullt mot fremtiden. I stedet for å leve i en tid som bare renner av gårde, lever vi i en tid som bare kommer. Alle forspilte sjanser i fortiden kan ikke oppveie den store sjansen som står igjen: Den som blir tilbudt oss ved at Gud kommer.

Det å vente, virkelig vente, er alltid forbundet med oppmerksomhet. Vi retter hele vår oppmerksomhet mot ham, noe som innebærer at vi vender den bort fra alt som ikke har med ham å gjøre. Hvordan skal man kunne vente på ham hvis man er opptatt av alle slags bagateller? «Man må åpne lengselens munn mot himmelen,» skriver den hellige Johannes av Korset til karmelittnonnene i Beas, «og den skal være tømt for alt som kan fylle den, for at begjærets munn ikke skal bli tilstoppet eller fullproppet av noen annen smak. I stedet skal den være helt tom og vid åpen mot ham som sier: ‘Lukk munnen opp, så fyller jeg den’ (Sal 81:11).» Og han legger til: «Måtte Gud befri oss fra disse ynkelige byrdene som står i veien for en så mild og herlig frihet.»

Det botspreget som adventstiden har til felles med fastetiden ligger nettopp i denne intense ventingen. Meningen med boten i adventstiden er ikke at vi skal ta opp vårt kors for å ligne den korsfestede Herren. Det er selve ventingen som er vår bot. Den forutsetter jo at vi gir avkall på alt som leder oss bort fra den vi venter på.

Gjør vi virkelig det? Gir vi avkall på alt som er uvesentlig for å være frie og åpne for ham som kommer? Eller omgir vi oss med enda flere ting enn vanlig?

Det andre nøkkelordet er bekymringsløshet. Hvis fremtiden kommer, trenger vi ikke å løpe etter den. Hvis Gud kommer, trenger vi ikke å arbeide nervøst og febrilt. «Hvis ikke Herren bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis ikke Herren vokter byen, våker vaktmannen forgjeves» (Sal 127:1). Hvis vi gjør noe, er det for å berede vei for Herren. Og hvordan bereder vi vei for Herren? Ved å gjøre våre porter vide. Det er vår lengsel, vår forventning, vår åpenhet som baner vei for ham. Det egentlige arbeidet er det han som gjør. Hvis vi bekymrer oss, er det som regel fordi vi ikke lar ham komme. Vi vil selv bygge opp vår fremtid, eller i beste fall, Guds rike, i stedet for å la det komme.

Det tredje nøkkelordet er glede. Adventstiden er preget av en dyp glede. Ikke påskens overveldende glede, men en stille, behersket glede, den gleden som er typisk for et menneske som vet at noe stort er på vei. Hvem tenker ikke på Maria, når hun etter bebudelsen venter sitt barn, som samtidig er hennes Gud? Marias glede preger hele adventstidens atmosfære. På samme måte som mai og oktober er folkefromhetens marianske tid, er advent den liturgiske marianske tiden. Hun er med oss, i vår lengsel og forventning. Hun lærer oss en ny slags glede. Vår glede er ofte litt støyende. Vi tror at gleden må ytre seg i høylytt latter. Maria viser oss at det finnes en glede som trives med stillhet, selv om den av og til kan bryte ut i jublende herlighet. Det mysteriet hun bærer inne i seg er så ufattelig stort at det ikke finnes ord for det. Den stille adventsgleden er Marias karisma, og det er hos henne Kirken går i skole for å lære seg denne gleden.

Vår fremtid heter advent. Den kristne fremtidens vesen preges av at Gud kommer. «Se, jeg kommer snart,» sier han (Åp 22:12). Og bruden, Kirken, sier: «Kom!» (v 17). Det finnes ingen kortere bønn enn dette «Kom!» Men den er ladet med Kirkens, ja hele menneskehetens lengsel etter Gud.

Noen vil kanskje innvende at det er unødvendig å si «kom!» til Gud, ettersom han kommer uansett, og egentlig allerede er kommet. De har rett for så vidt at vi ikke trenger å si vårt «kom!» til Gud så krampaktig, så fortvilt. Vårt «kom!» er en selvsagt respons på hans forsikring om at han kommer. Og ettersom Gud alltid er større, kan han alltid komme mer. Selv om han allerede har fylt vårt indre rom, kan vi si «kom!» og la ham utvide og forstørre vår kapasitet, slik at vi kan romme enda mer av ham.

Hvor lys ville ikke fremtiden vært om vi helhjertet hadde stemt i denne vidunderlige dialogen mellom Jesus og Kirken, der Jesus sier: «Ja, jeg kommer snart,» og bruden svarer: «Amen. Kom, Herre Jesus!» (Åp 22:20)