Advent II
Våkenhet
«Som en skatt… prekener av Wilfrid Stinissen o.c.»
«Har du sovet godt?» spør vi hverandre vanligvis når vi møtes om morgenen. Derimot spør vi ikke om kvelden: «Har du våket godt?» Det å sove er tydeligvis viktigere enn å våke. Men Jesus sier: «Vær på vakt og våk!»
Hva mener han med disse ordene?
Å våke betyr for det første å ikke sove. Kontrasten mellom å våke og å sove kommer kanskje aller tydeligst frem i Getsemane, der Jesus utkjemper sin siste kamp (det greske ordet agonia betyr kamp), mens disiplene hans sover. Ikke engang hans gjentatte advarsler formår å holde dem våkne. Allerede på forklarelsens berg hadde disiplene visst at de var flinkere til å sove enn å våke. «Peter og de andre hadde falt i dyp søvn,» skriver Lukas (9:32). Hvordan kunne de sove når noe så fantastisk foregikk på berget? undres vi kanskje. Men eukaristien er en mye større begivenhet enn Jesu forklarelse, og kan vi si at vi alltid er årvåkne under messen? Er ikke disiplenes tretthet noe evig moderne? Preges ikke også vårt liv ofte av slapphet og sløvhet, av mangel på nærvær og oppmerksomhet? Ville vi ærlig kunne be med salmisten: «Jeg går stadig med livet i hendene, men har aldri glemt din lov» (Sal 119:109)? Med andre ord: Gjør vi virkelig det vi har å gjøre, med livet som innsats? Lever vi ikke snarere i en slags dvale? Ligner vi ikke søvngjengere i stedet for de løperne som Paulus taler om: De som løper for å vinne seiersprisen (1 Kor 9:24)? Vi kristne burde være de mest våkne mennesker som finnes. Vi er jo lysets og dagens barn. «Vi hører ikke natten eller mørket til. Så la oss da ikke sove som de andre, men våke og være edrue» (1 Tess 5:5-6).
Våkenhet, nærvær, bevissthet, oppmerksomhet, er det som burde prege våre liv. Den hellige Johannes av Korset beskriver kontemplativ bønn som en kjærlig oppmerksomhet. Dersom vi har så vanskelig for å være «oppmerksomme» i bønn er det kanskje fordi vi aldri ellers er det helt og fullt. Det er ikke rart at vi er så ukonsentrert i bønn når vi lever vårt daglige liv så ukonsentrert. Når vi nå går inn i adventstiden ville det vært et utmerket forsett å stadig minnes Jesu oppfordring: «Vær på vakt og våk.» Vi må ikke være som marionetter og la oss styre av alt som tilfeldigvis kommer vår vei. Vi har et ansvar, et oppdrag. Det gjelder å være våkne og ikke gi etter for sløvhet eller tretthet. Hvis vi bare gjennom denne adventstiden jevnlig kunne høre Jesus som sier: «Hold deg våken!»
Å våke betyr for det andre, å være disponibel, å stå til rådighet. Hvis vi holder oss våkne er det ikke for våkenhetens skyld, men for oppdragets skyld. Vi er våkne for å kunne møte Gud når han kommer, for å kunne ta imot den oppgaven han vil gi oss. «Se, her er jeg,» sier den som er disponibel. Det sier Samuel og Jesaja når Gud kaller på dem. «Jeg er Herrens tjenerinne», sier den mest disponible av alle mennesker, hun som Kirken i denne adventstid stadig peker på. I et menneske som er disponibelt er det plass innvendig det kan ta imot andre enn seg selv. Det er plass til andres sorg og glede. Vi kan alle ganske raskt fornemme om et menneske er disponibelt eller ikke, om det kan være et for oss, eller om det er lukket. Motsetningen til disponibilitet er selvopptatthet. I sannhet et talende ord! Hos noen mennesker er døren alltid forsynt med en lapp som sier opptatt. Det lappen ikke sier noe om, men som alle forstår, er at personen det gjelder er opptatt av seg selv. Kanskje vi også selv uten å vite det setter opp en slik lapp?
Slik vi er i våre menneskelige relasjoner, slik er vi også i vår relasjon til Gud: Disponible eller selvopptatte, åpne eller lukkede. Gud kommer til oss, ikke bare på den ytterste dag, ikke bare i julen eller i eukaristien, men hele tiden. Han er alltid på vei. Men er ikke vi alltid, eller nesten alltid, opptatt av oss selv? Da går vi glipp av den gleden Gud vil dele med oss ved å la oss delta i hans frelsesverk i verden. I Johannes’ åpenbaring får menigheten i Sardes en skarp advarsel fordi den ikke er disponibel og ikke bryr seg om at Herren kan komme når som helst: «Våkn opp (…) Men hvis du ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite timen når jeg kommer over deg» (3:2-3). Det er trist ikke å være beredt når Herren banker på døren. Hvor mye mer glede ville vi ikke ha gitt og fått om vi ikke hadde mistet så mange sjanser!
Å våke betyr for det tredje å lengte. I buddhismen består den høyeste fullkommenhet i å utrydde lengselen. I kristendommen er det helt annerledes. Der er lengselen hellig. En kristen er jo fylt av Den Hellige Ånd, og Ånden er en strøm, en strømning. Den driver Faderen mot Sønnen og Sønnen mot Faderen, den driver oss alle mot hverandre for å gjøre oss til ett. Bibelen sier aldri at vi ikke skal lengte. Bibelens vakre billedbruk viser at den tar skapelsens og menneskets naturlige lengsel på alvor. «Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann» (Sal 42:2), «likesom trellen følger sin herres hånd med øynene. Likesom trellkvinnen følger husfruens hånd med øynene» (Sal 123:2), «Jeg stunder (…) mer enn vaktmenn etter morgenen» (Sal 130:6). Gud pleier ikke å oppheve, han integrerer. Han har skapt oss som lengtende vesener. Det er aldri galt å lengte, bare vi lengter etter den sanne rikdommen. I adventstiden skjerpes vår lengsel, samtidig som den kanalisere i riktig retning. Gang på gang gjentas det at Herren kommer, og Kirken blir aldri trett av å si: Kom!
Meningen med advent er at vår lengsel skal gjennomgå en indre forvandling. I stedet for å splitte vår lengsel mellom tusen uvesentlige ting, lærer vi oss nå å lengte etter ham som alene kan fylle vår lengselens avgrunn. I stedet for å fordele seg på mange små bekker som renner ut i sanden, burde vår lengsel danne en bred og mektig flod som strømmer direkte mot Gud. «Når jeg bare har deg, ønsker jeg ikke noe på jorden» (Sal 73:25). Det går en ubeskrivelig strøm av lengsel gjennom adventsliturgien. Gud lokker oss. «Se, jeg kommer,» sier han. «Ånden og bruden sier: ‘Kom!’ Og den som hører dette skal si: ‘Kom!’ Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann for intet» (Åp 22:7,7)..
Adventstidens spesielle nåde er at den skaper en ny våkenhet i oss som gjør at vi blir disponible for Herren som kommer, og fulle av lengsel etter at han skal komme mer og mer. Det er ikke nødvendig å spekulere over den ytterste dag, når og hvordan Jesus skal komme tilbake. Den beste måten å forberede oss til den dagen på, er å være så lengselsfullt åpne nå at han kan komme inn i oss når han vil.
Det vidunderlige er at han alltid vil.