Trefoldighetssøndag – preken av Wilfrid Stinissen o.c.

 

 

Trefoldighetssøndag

GUD MÅ VÆRE TREENIG

Preken av Wilfrid Stinissen o.c.

 

 

Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til

disipler, idet dere døper dem til Faderens

og Sønnens og Den Hellige Ånds navn

og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.

Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

(Mt. 28:19-20)

 

For en tid siden hadde en avis en artikkel om svenskenes gudsbilde. Et antall mennesker var blitt stilt spørsmålet: «Hvordan ser Gud ut for deg?» «Gud ser ut som nissen», svarte en av de som ble spurt, «han er en hvithåret bestefar med skjegg, kledd i hvite klær.» For en annen er Gud en mer Michelangelo-inspirert figur lik den kraftige svevende mannen som fra skyene strekker fingeren ut til mennesket. For en er Gud som et stort uendelig hav, mens menneskene er en bekk som hardnakket baner seg vei for en dag å gå under i dette havet og bli en del av det.

Så godt som alle svensker er døpt i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og vet, eller burde vite, at Gud er treenig. Men når man spør dem hvordan Gud ser ut, er det ikke noe i svarene som minner om dette. Man snakker om Gud som om man ikke visste at han var treenig. Treenigheten er et abstrakt, dødt begrep for mange, mange kristne.

Merkelig nok har ingen av de spurte i avisen tenkt på Andrej Rubljovs treenighetsikon. Ikke det at Gud ser akkurat slik ut – intet bilde kan uttrykke hans vesen. Men den sier allikevel mye mer om Gud enn hva nissen gjør.

Tittelen på dette berømte ikonet er ikke «Den hellige treenighet». Man visste at treenigheten ikke kan fremstilles direkte på et ikon. Tittelen er «Abrahams gjestfrihet»: Den viser de tre gåtefulle mennene som besøkte Abraham ved eikelunden i Mamre (1 Mos 18:1-15). Men at Rubljov allikevel tenkte på treenigheten da han malte ikonet, fremgår av noen detaljer som avviker fra beretningens bokstav. På bordet ser man nemlig ingen kaker og ingen ungkalv, som var den maten Abraham bød sine gjester, men et beger, noe teksten ikke sier noe om. Og i begeret er det noe man ikke kan se med det blotte øye, men ved hjelp av en lupe kan man skjelne et lam. I den hellige treenighets hjerte er Lammet som lar seg slakte.

For et vidunderlig bilde av treenigheten! Disse tre mennene utstråler en hengivenhet for hverandre, en harmoni, en ydmykhet som er så stor at de, til tross for at de er tre stykker, er fullstendig ett i kjærligheten. Og Lammet i deres midte viser hva kjærlighet er. Kjærlighet er å være villig til å gi sitt liv for at den andre skal leve. I den hellige treenighet lever ingen for seg selv, men for hver og en gir sitt liv for de to andre.

Hvis denne offerviljen ikke hadde vært til stede i den hellige treenighet, hadde Gud aldri skapt mennesket. For hva skjer når Gud skaper det? Det han skaper blir ikke en del av ham. Gud blir ikke større ved å skape. Hans eget vesen endrer seg ikke. Han forblir seg selv, og det hans skaper får også være helt og fullt seg selv. Til tross for at vi som skapte vesener nødvendigvis er avhengig av Skaperen, gir Gud oss et visst mål av uavhengighet. Og her viser hans offervilje og hans suverene generøsitet seg. Vi får frihet, og evnen til å bestemme og velge. Midt i vår avhengighet av Skaperen, får vi være uavhengige.

Men dermed tar Gud en enorm risiko. Et skapt vesen som er fritt kan jo velge Gud. Et slikt vesen kan leve i revolt mot Gud, kan hate i stedet for å elske. Hvordan kan Gud fremdeles være Gud, dvs. den som har alt i sin hånd, når det finnes mennesker som ødelegger hans verk? Hvordan kan Gud være Gud når han maktesløs må være vitne til at skaperverket blir ødelagt av mennesket? Er det ikke slik at Gud, ved å skape mennesket, undertegner sin egen dødsdom? Menneskets frihet synes jo å begrense Guds frihet. Mennesket kan gjøre hva det vil, og da kan Gud like lenger gjøre hva han vil. Gud synes ikke lenger allmektig, altså ikke lenger Gud, etter at han skapte mennesket. Mange mennesker tenker slik, og påstår at Gud er død.

Men Gud er ikke død! Gud er fremdeles Gud, fordi han er treenig. I den gamle pakten var det umulig å se hvordan Gud kunne ta risikoen med å skape mennesket. Det gamle testamentets helvete var det steder der Gud ikke fantes, det stedet som befant seg utenfor Gud, som ikke hadde noe med Gud å gjøre. I den nye pakten derimot, er det ikke lenger noe om ligger utenfor Gud, fordi Gud har selv steget ned i helvete. Men dette er bare mulig når Gud er treenig. Faderen og Sønnen elsker hverandre så inderlig at Sønnen kan oppsøke det bortkomne mennesket og forene seg med det i dets gudløshet, uten at kjærlighetsforholdet mellom Faderen og ham blir ødelagt. Kjærlighetsbåndet mellom Faderen og Sønnen spennes og strekkes til det ytterste ved at Sønnen går bort fra Faderen og oppsøker den fortapte menneskeheten, men båndet slites ikke, fordi både Faderen og Sønnen er besjelet av den samme kjærligheten som er Den Hellige Ånd. Faderen lar sin Sønn gå inn i helvete av kjærlighet til mennesket. Og Sønnen elsker Faderen så høyt at han kan gå inn i dette helvete uten å forråde sin Far. Tvert imot, det er nettopp her hans kjærlighet til Faderen når sine høyeste muligheter: Han er beredt til å avstå fra samværet med sin Far for å vinne tilbake det som var gått tapt for Faderen, og for at Faderen på den måten skal kunne være alt i alle.

Hvis Gud bare hadde vært en, ville det være umulig for ham å stige ned i menneskehetens avgrunn som er syndens avgrunn. Hvis Gud hadde steget ned i menneskehetens gudløshet, forutsatt at det var mulig, ville Gud opphøre å være Gud, og da ville alt vært tapt, både for Gud og for mennesket. Men hvis Gud er treenig, Fader, Sønn og Ånd, da kan Faderen sende sin Sønn, ledsaget og besjelet av Ånden, til verden. Sønnen avkler seg sin guddom og legger den i forvaring hos Faderen. Han identifiserer seg så fullstendig med mennesket og dets synd at han opplever hele menneskehetens forkastelse av Gud. For vår skyld gjør Faderen sin Sønn til synd, skriver Paulus, for at vi gjennom ham skal få Guds rettferdighet (2 Kor 5:21). Og Sønnen lar seg gjøre til synd for at ingenting skal gå tapt for Faderen.

Dersom det ikke hadde vært noen mulighet for å vinne tilbake det fortapte, ville den syndige menneskeheten vært fortapt for alltid, og dermed ville Gud selv ha opphørt med å være Gud. Ved at Sønnen av kjærlighet til sin Far avstår fra sin Far og stiller seg midt i menneskehetens synd, er det fortapte plutselig ikke lenger fortapt. Nå er det plass til det fortapte i Gud selv. Jesus har jo vært fortapt, og han er Gud.

Kanskje begynner vi å ane at Guds vesens trefoldighet ikke er noen bisak. Bare en trefoldig Gud kan skape frie mennesker, for bare en trefoldig Gud kan overbygge den kløften som oppstår når det frie mennesket begynner å misbruke sin frihet mot Gud. Hvis Gud ikke hadde vært trefoldig hadde ikke vært til. Og da kanskje hadde ikke Jesus vært til, ikke Maria, ikke eukaristien, ikke Kirken.

Hvem våger å si at det ikke angår ham at Gud er treenig?

 

Kilde: Wilfrid Stinissen, «Som en skatt…» AIT Otta AS, 2000, s.118-120.