Kristi Himmelfartsdag
HIMMELEN
Preken av Wilfrid Stinissen
Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på,
og en sky skjulte ham for øynene deres.
Da de stod og stirret opp mot himmelen og så etter ham idet han drog bort,
stod med ett to menn i hvite klær foran dem og sa:
«Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen?
Denne Jesus som ble tatt opp til himmelen fra dere,
han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen»
(Apg 1, 9-11).
I dagens episteltekst ber Paulus om at Gud må gi vårt indre øye lys, slik at vi kan se hvilket håp han har kalt oss til, hvor rik og hellig arven er for de hellige (Ef, 18). Kirken innbyr oss til å tenke mye på den herlige arven. Spesielt i dag vil den at våre tanker skal være vendt mot det som er der oppe, ikke det som er på jorden (Kol 3,2). Håpet om et himmelsk liv etter vår død hjelper oss til ikke å gi opp, til ikke å miste et sekund under våre forberedelser på jorden, til å dø med glede, hver dag, til og med den siste dagen.
Hvorfor er man så lykkelig i himmelen?
Himmelens fullkomne glede er først og fremst en frukt at vi da skal se Gud som han er (1 Joh 3,2). «Nå ser vi som i et speil, i en gåte», skriver Paulus, «da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut» (1 Kor 13,12).
Å se betyr ikke at vi betrakter Gud utenfra. Gud er ikke utenfor oss. Vi er allerede i Gud og Gud i oss. Men da får vi se det, umiddelbart og klart. Vi får oppleve at vi øyeblikk for øyeblikk blir skapt av ham. Og ikke bare det! Vi får oppleve hvordan vi blir guddommeliggjort innenfra, hvordan treenighetens liv er vårt eget liv. Vi er ikke bare tilskuere til de tre guddommelige Personenes innbyrdes kjærlighetsforhold, nei, vi er med, vi tar del i dette livet. Sammen med Jesus, i Sønnen, fødes vi av Faderen og sammen med Jesus sier vi vårt «Abba, Far» og strømmer tilbake til ham. Og dette skjer i en atmosfære av usigelig varme og glede som er Den Hellige Ånd.
Her på jorden er vi først og fremst oppmerksomme på oss selv, på tingene, våre medmennesker, og i beste fall aner vi bak og i alt dette Gud som alle tings dybdedimensjon. I himmelen er det omvendt: Der kan Gud og alt det andre ham sees umiddelbart. Vi ser Gud som den gavmilde, selvutslettende, utømmelige kilden til alt som er til, som er praktfull fontene som hele skapelsen strømmer frem fra. Og samtidig ser vi ham som målet for alt: Alt strømmer tilbake til ham og finner sin salighet i å overgi seg til ham.
Å betrakte Gud kan aldri bli kjedelig! Det er nok å huske på at gudsvisjonen innebærer å se hele skapelsen i ham, for å forstå hvor tåpelig en slik tanke er. Gud er så rik at livet i himmelen må være en evig overveldende overraskelse. Som blinde hvis øyne plutselig blir åpnet og for første gang kan beundre naturens skjønnhet, som døve som plutselig kan høre og komme i ekstase når man spiller Mozart for dem, slik er man alltid i himmelen. Der er alt nytt, friskt og overraskende, hele tiden. Det er en utrolig dynamikk i det å se på Gud. Man ser ikke på et urørlig landskap, man lever med i det evig nye, guddommelige livet. Ikke noen steder finnes det mye liv som i Gud. I ham har alt liv sitt opphav. Å bli født, noe som forekommer en eneste gang i menneskets liv, og å frembringe nytt liv, noe som skjer høyst noen få ganger, skjer uopphørlig i Gud. Hvert eneste sekund skjenker Faderen selv til sønnen, og hvert sekund tar Sønnen imot seg selv av Faderen.
Å se Gud innebærer også å se Jesus for Jesus er Gud. Spesielt Paulus beskriver det himmelske livet som et samvær med Jesus. «Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være sammen med Kristus, for det er så mye bedre» (Fil 1,23). «Men vi er ved godt mot, og helst vil vi være borte fra kroppen og hjemme hos Herren» (2 Kor 5,8). Ifølge Jesu ord er dette samværet et festmåltid. Verden er Faderen, og i siste instans rettes alle blikk mot ham. Men ingen må glemme at det handler om en bryllupsfest. «Himmelriket kan lignes med en konge som skulle holde bryllup for sin sønn» (Matt 22,2). Sønnen som feirer bryllup er Jesus, og bruden, som inspirert av Ånden, har ventet på bryllupet hele sitt liv, er Kirken. Nå trenger den ikke lenger rope: «Kom, Herre Jesus!» Den er nå for alltid forent med sin Brudgom.
Det er enda et gledestema i himmelen: Der lever vi med et forherlighet legeme i en forherliget verden. Vi vet at vårt legeme skal stå opp. Kirkefedrene har ofte understreket at det er det samme legeme som her på jorden har kjent glede og smerte som skal vekkes til live.
Hvordan kommer vårt legeme til å se ut i himmelen? Paulus gir oss beskjed: «Han [Jesus Kristus] skal forvandle vårt svake og forgjengelige legeme så det blir likt det legeme han har i herligheten» (Fil 3,21). I første Korinterbrev gir han nærmere detaljer: «Det som blir sådd, er forgjengelige men det som står opp er uforgjengelig. Det blir sådd i vanære, men det står opp i kraft (…) Det første menneske [Adam] var fra jorden og dannet av jord det annet menneske [Kristus] er fra himmelen. Slik det mennesket var, som var dannet av jord, slik også de andre som er dannet av jord. Og slik den himmelske er, slik skal de himmelske være» (1 Kor 15, 42-43, 47-48). Jesu oppstandelse er altså modell for vår oppstandelse. «Han er opphavet den førstefødte av de døde, så han i ett og alt kan være den fremste» (Kol 1,18).
Når Paulus snakker om et «åndelig» legeme, mener han ikke et legeme i himmelen skulle være mindre legemlig», men at det er et helt gjennomlyst av Ånden. Allerede her på jorden er det ulike grader av åndelighet i ulike legemsdeler. Håret og neglene er det mindre åndelige enn øynene som er sjelens speil. I himmelen er det ikke menneskets ånd men Den Hellige Ånd som gjennomlyser hele legemet. Ved at legemet er gjennomlyst av Den Hellige Ånd for det nye egenskaper som vi ikke eller knapt nok kan forestille oss. Det vil da ta del i åndens frihet, det er ikke lenger en skjerm som gjemmer det man bærer inni seg den viser og åpenbarer den indre verden.
Alt det positive fra vårt jordiske liv kommer til å være innrisset i vårt himmelske legeme. Martyrene bærer sitt martyrtegn, ikke som blodige sår, men som ærestegn. Liksom Jesus i all evighet viser sitt stigma for Faderen og helgenene som et tegn på sin kjærlighet, så opplever også martyrene gleden av å få bære sine stigma for alltid som bevis på sin kjærlighet til Herren.
Men oppstandelsen angår ikke bare det menneskelige legeme, den omfatter hele skapelse. Alt det skapte lengter etter å få delta i den frihet som Guds barn skal eie (Rom 8,21). Et forherlighet legeme forutsetter en forherlighet verden. Denne nye skapelsen kommer helt og holdent til å være helgenenes eiendom. Det finnes ikke lenger noen motstand i materien, ingen hemmeligheter, intet mørke. Det alle kulturer strever etter å beherske og humanisere materien, får man der som en ren gave. Alt synger om Guds kjærlighet, hver farge reflekterer Guds uskapte lys. Der blir det virkelig sant at mennesket er skaperverkets konge: Alt bukker og bøyer seg etter dets vilje. Der tar vi del i Guds skapende kraft og får selv forme verden. Denne fullkomne beherskelsen av verden og materiens fullstendige formbarhet, vil være en kilde til stor glede.
Men det er noe som er enda viktigere: Samværet med alle helgenene. Vårt liv på jorden er alltid et liv i samvær med andre. Ved oppstandelsen trer denne menneskeheten inn i himmelen sammen med oss. Der kommer det til å vise seg at nåden, som Thomas Aquinas sier, alltid er en «gratia fraterna», en samværs-stiftende nåde. Allerede her på jorden er samværet en glede, og vennskap er en Guds mest dyrebare gaver. Men ikke en gang i det dypeste vennskap er det en absolutt åpenhet, en total gjennomsiktighet overfor hverandre. Man lykkes aldri å avdekke hele sitt indre liv. Slik er det ikke i himmelen. Der stråler man ut alt man tenker og føler. Og det er det man vil, for tilliten er total. Charles de Focaulds ideal, å være «frère universal», en universell bror eller søster, blir da en virkelighet for alle.
De symbolene vi møter i Johannes’ åpenbaring tyder på en uutsigelig glede som har sitt utspring i samværet med Jesus, Maria og helgenene. Det nye Jerusalem er en Kristusby der man stadig har fest, med musikk og dans, og en storartet liturgi. Der finnes det ingen angst, ingen natt, ingen sorg. Der er det fylde av liv: Livets tre bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned (22,2). Og Jesus står i sentrum og tilhører hver og en på samme tid: Hans navn skal være på pannen til hver og en av helgenene (22,4).
Slik er vårt håp, dette er den herlige arven som Paulus skriver om. Ville ikke livet ha vært lysere om vi søkte litt mer etter det som er der oppe, der Kristus sitter på Guds høyre side?
Kilde: «Som en skatt… prekener av Wilfrid Stinissen»