Refleksjon
5. søndag i påsketiden B
av Sr. Kathleen Maire OSF
(Oversatt og redigert av S.G.)
Dagens første lesning forteller oss om en menighet som er i ferd med å ta en vanskelig beslutning – å akseptere Paulus eller å beskytte seg mot en som har forfulgt Jesu nye tilhengere. Den kristne menigheten i Jerusalem vet at Paulus har gjort alt for å eliminere denne lille gruppen, og har vanskelig for å tro at han er blitt en disippel. Det er bare ved Barnabas’ vitnesbyrd at de tar imot ham. Kort tid etterpå, da de ser at Paulus er i fare på grunn av sin forkynnelse, forsøker de å få ham ut av Jerusalem for så å sende ham til Tarsus.
Den menigheten er noe ekstraordinært. Den lille gruppen er ikke bare klar til å tilgi Paulus, men aksepterer ham som en integrert del av gruppen, og ofrer seg for hans skyld. Det er en menighet som har lært en viktig lekse fra Jesu lære. For å følge Kristus har de måttet tilgi, og ta imot de som har voldt dem urett. Noe lignende leser vi fra annen lesning: «Kjærligheten skal ikke ytre seg bare i ord; den må være ekte og vise seg i gjerning.»
Det er ikke lett å tilgi. Til tross for lignelsen om den fortapte sønnen, synes mange det er nesten umulig å tilgi de som har syndet offentlig eller gjort noe mot seg selv. Mange familier er splittet over en fornærmelse eller en handling som kan ha skjedd for mange år siden. Mange kristne mener at rettferdigheten ikke ville vært fullbyrdet uten dødsstraff for grusomme forbrytelser. Det ser ut til at det er noe i vår menneskenatur som higer etter å se dem som har begått urett mot oss lide.
Men vi ser her i lesningen nærværet av den oppstandne Kristus. Det er en menighet som har tatt denne vanskelige beslutningen fordi de skjønte oppstandelsens betydning. Som forklart i lignelsen om vintreet, danner Jesu liv grunnlag i de kristnes liv. De er i stand til å handle som Jesus, som alltid reflekterte sin fars kjærlighet. Hvis Faderen tilgir, da kan også kristne tilgi. Hvis Faderen viser sin grenseløse kjærlighet overfor syndere, da kan også kristne vise den samme type kjærlighet. Hvis Faderen anerkjenner alle som sine sønner og døtre, da kan også kristne anerkjenne alle som sine brødre og søstre.
Ordene i lignelsen er klare og skarpe. Vi må som grener bære frukt i overflod. Hvis ikke er vi ubrukelige, og er bare verdt å bli kastet i ilden. Vi må bevise vårt forhold til Jesus. Frukten av vårt liv må manifestere seg i medfølelse, raushet, offervilje for andres velferd, tilgivelse og aksept av andre, også de som ikke deler vår tradisjon.
Jeg tror at vi som en menighet fortsatt må ta vanskelige beslutninger. Det dukker stadig nye situasjoner og omstendigheter opp til enhver tid. Vi tenker på innvandring, flyktninger, kriminelle som kommer ut av fengsel, de som har psykiske lidelser og tusenvis av andre tilfeller. I våre dager står vi overfor svært vanskelige saker. Hvordan vi besvarer utfordringene fra disse gruppene, avhenger av hvordan vi forstår og tar innover oss Kristi oppstandelse. Hovedspørsmålet er om våre handlinger i dag bidrar til å avlegge vitnesbyrd om Jesu liv.
De siste ordene i evangeliet gir en gjenklang i våre hjerter: «Det blir min Far til ære, når dere bærer frukt i mengde, og da er dere mine disipler.»
Kilde: https://www.preacherexchange.com/hd.htm