Refleksjon: Palmesøndag
av Sr. Kathleen Maire OSF
(Oversatt og redigert av S.G.)
Hvordan kan vi forstå dagens liturgi? Vi begynner med Jesu triumferende inntog til Jerusalem. Vi ser Jesus i en noe merkelig rolle. I dag ankommer Jesus den hellige by sittende på et esel, og folket kastersine kapper og palmegrener på bakken, slik at støv fra veien ikke tilsmusser ham. Folkemengdenønsker ham velkommen som konge. Og det er ikke folket som har pålagt ham disse ærebevisningene. Det er Jesus selv som har befalt disiplene å lete etter det lille eselet. Det er Jesus som har bestemt seg for å komme inn i Jerusalem på en slik måte. Han vet at folket vil ta imot ham som Messias. Og Jesus aksepterer denne æren.
Men på kort tid endrer alt seg. Vi lytter til lidelseshistorien og vi ser hen til korset. Det er fort gjort å la seg rive med av Jesu lidelse. Vi tenker på smerten, følelsen av å bli forlatt, sviket, ensomheten til denne så snille mannen som har viet livet sitt til å lære andre om Faderens kjærlighet. Vi kjenner på Jesu frykt når han ber i Getsemane-hagen: «Far, hvis du vil, la denne bitre kalk gå meg forbi.» Vi ser han svetter blod og vi tenker på hans smerte. Jesu sjel er fylt av gru, og han forstår at den eneste veien til troskap nødvendigvis vil føre ham til lidelsen.
Her er det en fare hvis vi kun fokuserer på lidelse. Vår Gud er ikke den som forherliger lidelse, men kjærlighetens Gud. Verken Gud eller Kristus elsker lidelse, men de elsker dem som lider. De elsker ikke tårer, men de elsker dem som gråter. De elsker ikke døden, men livet. Jesu Far er ikke en Gud som tar livet, men den som gir livet idet han reiser de døde opp fra døden. Korset er et symbol på kjærligheten og ikke en forherligelse av lidelse. Dette er symbolet på kjærligheten drevet til det ekstreme i en verden full av hat. Gjennom Jesu lidelse viser Gud sin kjærlighet til hver av oss.
Evangeliet om Jesu lidelse og død forkynnes hvert år, ikke for å vekke i oss en følelse av skyld og skam. Det blir forkynt slik at vi kan forstå hvor meget Gud elsker oss. Bibeltekstene inviterer oss til å gjenkjenne vårt ansvar for å utbre kjærlighetens og troskapens rike. I Jesu lidelse ser vi menneskets ekstreme tilstand. Vi innser syndens fatale konsekvenser og følger Guds kall ved å motstå alt som ødelegger skjønnheten i Guds skaperverk.
Lidelseshistorien er ikke bare en historisk hendelse fra fortiden. Hver og en kan kjenne igjen sinvirkelighet i lys av lidelseshistorien. Som i Jesu tid ser vi sivile ledere, som ikke tåler opposisjon bruker sin makt til å fortie den. Som i lidelseshistorien ser vi at de aller fleste mennesker blir revetmed av massenes stemme, selv om rettferdighet dikterer det motsatte. Som i lidelseshistorien tier vi av frykt for å tale sanheten.
Når vi leser lidelseshistorien, innser vi at Judas ikke er den eneste som forråder sin venn Jesus. Peter er ikke den eneste som beskytter seg selv i stedet for å være trofast mot vennen sin. Disiplene er ikke de eneste som sover mens deres venn lider av forlatthet. Og Kristus er ikke den eneste som lider forandres beste.
Lidelseshistorien maner oss til anger og omvendelse. Den er ikke et skuespill eller et historisk drama, men snarere en beretning om vårt liv. La oss tre inn i historien, vel vitende om våre begrensninger i lys av karakterene i dramaet, og med et sterkt ønske om å forandre oss slik, for å kunne bli trofaste mot denne Jesus, som begir seg på lidelsesveien, av troskap mot Faderen. Vi går inn i den stille uken med et åpent hjerte, for å motta den nåde Gud gir oss.
Kilde: https://www.preacherexchange.com/homiliasdominicales2.htm