Refleksjon: 5. søndag i fastetiden – År B
v/ Sr. Kathleen Maire OSF
(Oversatt og redigert av S.G.)
Vi nærmer oss slutten av fastetiden og dagens lesningene beretter om de siste dagene i Jesu liv. For eksempel når vi leser ordene «Timen er kommet» tenker vi særlig på Jesu dødstime. Disse ordene gir isannhet oss den betydning, men ifølge evangelisten Johannes har de en helt annen mening, nemlig, det er timen for Jesu forherligelse. Det handler ikke så mye om dødstimen til en uskyldig mann, men om timen da et nytt liv begynner for oss. Vi er så vant til å høre disse ordene at vi kanskje allerede har mistet grepet. Det er en erklæring om liv, om frelse, om forening med Gud på en måte som ikke tidligere var forestilt.
For evangelisten Johannes må hele Jesu liv sees fra oppstandelsens perspektiv. Av den grunn går ikke evangelisten i detalj for å beskrive Jesu lidelse, smerte i Getsemane, den usigelige mentale kvalen eller Jesu siste timene på korset. All lidelse må forstås som en del av dramaet, hvilket Jesus blir herliggjort og dermed være i stand til å oppfylle Guds vilje på en fullkommen måte.
Det nye livet som vi har fått gjennom Jesu forherligelse, finner man reflektert i den første lesningen som taler om den nye pakt som Gud har inngått med Israels og Judas hus, hvilket vil si: med alle menneskene. Det er en ny pakt nedskrevet i hvert menneskes hjerte, en ekstraordinær pakt som resulterer i en indre forandring. Det er ikke utenfor personen, men i vedkommende hjertets innerste, der det fører oss til en fullstendig omvendelse. Profeten Jeremia forkynner: «Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.» Dette er et språk mellom kjærester, et språk som lover troskap, et språk som kun avhenger av Guds barmhjertige og trofaste kjærlighet.
Når Jesus i evangeliet forkynner: «Timen er kommet..» må vi forstå at det handler om fornyelse av denne pakten som nå manifestert i sin fylde. Det fins ikke noe annet som Gud kunne gjort mer for oss. Jesus er oppfyllelsen av dette løftet. Pakten oppnår sin fullkommenhet med hele menneskeheten, ikke bare jødene, men også grekerne og alle menneskene som hadde reist til Jerusalem for påskefeiringen. I vår tid må vi forstå at pakten også inkluderer hver og en av oss, altså, de døpte i Kristus.
I dagens evangeliet hørte vi også Guds røst forkynne: «Min herlighet har jeg latt lyse, og jeg vil gjøre det på ny.» Gud er tilstede og taler ikke for personen Jesus, men for menneskene rundt ham. For mennesket er det vanskelig og veldig ofte umulig å forstå at lidelse er en del av frelsesverket. Smerten, døden, livets forvirring – alt dette virker absurd. Likevel aksepterer Jesus dette som en del av sin ferdmot trofastheten, så også vi må akseptere vårt eget livs virkelighet.
Vi har fått dette vakre løftet av den nye pakt, etablert mellom Gud og hver og en i vårt hjertets innerste. I likhet med Jesus, må vi gi oss selv, med vårt livs smerter og sorger, helt og holdent til Gud. I dag hørte vi at timen er kommet.
Spørsmålet gjenstår: Er vi klare til å akseptere Gudsrikets komme?
Kilde: https://www.preacherexchange.com/homiliasdominicales2.htm