Refleksjon – 3. søndag i fastetiden År B
v/ Sr. Kathleen Maire OSF
(Oversatt og bearbeidet av S.G.)
Noen ganger lønner det seg å lese Skriftene med et bredt fokus. For eksempel i den første uken i fastetiden finner vi temaet for pakten fra 1. Mosebok. Gud sier til Noah: «Nå oppretter jeg en allianse med deg og med dine etterkommere, med alle dyrene som fulgte deg, fugler, storfe og dyr …» Det er ikke bare en allianse med Noah og hans etterkommere, men med jorden og alt hva som bor i den.
I lesningene fra den andre søndagen i fastetiden leste vi om pakten som Gud inngikk med Abraham. På grunn av sin trofasthet lovet Gud ham etterkommere som var så tallrike som stjernene i himmelen og sand i havet. Det er et løfte som avhenger av Abrahams tro, fordi ifølge naturen er det umulig. Det er en pakt basert på et personlig forhold mellom Gud og Abraham. Det avhenger ikke av lover eller ritualer. Gud velger Abraham og Abraham vet at han kan overgi seg i hans beskyttelse og løfte.
I dag har vi en del av lesningen som beskriver pakten som Gud inngikk med Moses. Det er også basert på et personlig forhold. Gud lærte Moses hvordan han og hans folk kunne leve trofast mot denne pakten – gjennom budene. Disse budene tjener ikke til å begrense folks frihet, men til å gi dem forsikring om at de oppfyller Guds vilje. Den responsoriesalmen forklarer hvordan disse budenedukket opp for folket. «De gleder hjertet; de er mer dyrebare enn gull, søtere enn honning.» Loven er et uttrykk for visdom som fører til lykke.
Jeg tror vi må forstå dagens evangelium i denne sammenhengen. Vi leste det som kalles renselse av tempelet. Jesus ankom Jerusalem under påskehøytiden. Byen var full av pilegrimer – noen fra byer i nærheten, mens andre langt borte. De kom fra andre land for å feire den store påskefesten på det helligste stedet i verden. Idet de kom inn i tempelet, måtte hver betale skatt i jødisk valuta. På denne måten tjente tempeltjenestemenn store fortjenester ved å veksle fra romersk valuta til jødisk valuta. I tillegg for å anskaffe et dyr uten defekter, var det tryggeste å kjøpe det inne i tempelet. Derfor hadde selgerne innenfor tempelområdene et virtuelt monopol på markedet.
Da Jesus så denne situasjonen, ble han sint. Templet er det hellige stedet der mennesket kunne møte Gud. Det var stedet hvor man kunne fornye pakten og forplikte seg til å leve i sitt personlige forhold til Gud. Men handel og utnyttelse av pilegrimene var et brudd på betydningen av denne pakten. Så Jesus handlet på en måte som erklærte at han fra dette øyeblikk av var blitt det stedet der mennesket kunnemøte Gud. Fra dette øyeblikk var det gjennom ham at man kan inngå et personlig forhold med Gud.
Fastetiden er tiden da Kirken inviterer oss til å fornye pakten – et personlig forhold som Gud ønsker å ha med hver enkelte av oss i kraft vår dåp. Derfor er det på tide å ransake livet vårt og gjenkjenne de tegnene som ved første øyekast kan virke som uttrykk for loven, men i sannhet tar de oss bort fra det hellige forhold vi har til Gud. Hvis vi for eksempel er trofaste mot messen, men behandler en pårørende dårlig, da er det på tide å rense tempelet vårt. Det at vi følger fastereglene, men nekter å hjelpe en nabo i nød, da er det på tide å rengjøre tempelet vårt. Hvis vi bærer et krusifiks rundt halsen, men ordene våre ødelegger omdømme til en følgesvenn, da er det på tide å rense templet vårt.
I dag blir vi invitert til å ransake vårt hjerte og finne ut hva som må endres og renses.
Kilde: https://www.preacherexchange.com/homiliasdominicales2.htm