Epifania
TILBEDELSE ER VANDRINGENS MÅL
(Som en skatt… prekener av Wilfrid Stinissen)
Da de så stjernen, ble de fylt av glede.
De gikk inn i huset og fikk se barnet
hos moren, Maria (Matt 2:10-11)
Med julen feiret vi Gud som ble menneske, Guds vandring til mennesket. I dagens evangelium leser vi om menneskets vandring til Gud. Det er ikke nok at Gud kommer til mennesket, mennesket må vende seg mot Gud og komme til ham. Når Gud engang har skapt mennesket fritt, vil han bare møte det dersom mennesket selv vil det. I dag får vi høre at det finnes mennesker som vil. Ikke bare enkelte jødiske hyrder som tilfeldigvis vokter sin hjord i Betlehemstraktene, men også hedninger fra et avsides, fremmed land. Det Matteus vil få oss til å forstå er at Jesus er kommet for hele verden, og at også hele verden kommer til ham. I dag feirer vi at Kirken er universell. Fra den første begynnelsen er det klart at Kristus er kommet, ikke for et enkelt folk, men for alle. Disse vismennene representerer hele menneskeheten. Bak dem ser vi alle de menneskeskarene som Jesaja så i sine visjoner: «Løft dine øyne og se deg om! De samler seg alle og kommer til deg» (60:4).
Hvis vi vil, får vi være med og følge disse østerlandske vismennene. Vi gjør klokt i å ferdes i deres selskap. Stjernetyderne er virkelig vismenn og har en hel del å lære oss.
Det første vi kan lære hos dem er å bryte opp umiddelbart når Gud gir oss et tegn. Så snart disse vismennene har forstått at det uvanlige stjernebildet de har sett er en oppfordring fra himmelen om å gå og hylle en ukjent, nyfødt konge, gir de seg i vei. Til tross for at reisen er farlig og risikofylt, hører vi ikke om noen nøling fra deres side. Tenk bare på Abraham. Gud sier til ham: «Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg (…). Så drog Abram avsted som Herren hadde sagt til ham» (1 Mos 12:1-4). Og skriften legger til: «Abram var 75 år da han drog ut fra Karan.» Man er aldri for gammel til å bryte opp.
Lider vi ikke av en slags åndelig åreforkalkning? ER ikke mye i oss størknet og forstenet, er vi ikke grodd fast i gamle, bekvemme tenkemønstere og vaner? Sitter vi ikke ganske enkelt fast i oss selv? Og er det ikke på tide å endelig gå ut av vårt eget land der vi er innestengt i oss selv, og i stedet følge stjernen? Eller er vi så dårlige stjernetydere at vi ennå ikke har gjenkjent stjernen? Alle vi som kaller oss kristne har sett stjernen. Det er vår tro som er vår stjerne. Hvorfor er vi så trege til å følge den? Hvorfor går det så lang tid mellom Guds innbydelse og vårt svar? Av de syv dødssyndene er det faktisk dovenskapen som er den farligste og den mest skjebnesvangre. Til og med den fryktede hovmodigheten lar seg jo kanalisere og sublimere og kan være en spore som hjelper oss til å komme i gang. Retningen kan justeres senere, under selve reisen. Dovenskapen derimot, kommer aldri i gang. Den står der den står.
Slik er ikke Gud. Å bryte opp, å gå ut av seg selv, er hans vesen. Han gjorde det allerede før han begynte å skape mennesket. I den hellige treenigheten lever Fader, Sønn og Ånd i et evig oppbrudd.
Det andre disse vismennene kan lære oss er å tilbe. Tilbedelse er selve målet for deres lange reise. «Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, og er kommet for å hylle ham,» sier de i Jerusalem. Og når de til slutt finner barnet, kaster de seg ned og tilber det. Å tilbe, hva er det? Det er ganske enkelt å la Gud være Gud. Når vi omgås mennesker er det livsviktig at vi lar dem være det de er, at vi ikke tvinger dem til å være noe de ikke er. Denne respekten er like viktig når vi omgås med Gud, men da kalles den tilbedelse. Å la Gud være Gud, å erkjenne at Gud er Gud, det er å si: Du er alt, og jeg er ingenting, du er min Gud og jeg er din skapelse, du er allmektig og jeg er vanmektig, du alene er hellig. Den som tilber gjør seg liten for Gud, han bøyer seg dypt eller faller på kne. I den himmelske liturgien kaster englene seg ned med ansiktet mot jorden når de tilber Gud (Åp 7-11).
Tilbedelsen er den bønn som mest respekterer Guds vesen. Ofte er vår bønn en måte å gjøre Gud til en medarbeider på, eller enda verre, til en løpegutt. Vi vil at Gud skal gå våre ærender, og vi er mestere i å stipulere nøyaktig hvilke ærender han skal utføre. Vi tror at vi på denne måten oppnår mest og lykkes mest. «Du vil ikke nå det ved å kjempe», sier Frans av Assisi til broder Rufinus, «men ved å tilbe.» Hvis vi lar Gud være Gud, det vil si alt, blir han også alt i vårt liv, og da gjør han også alt – mye mer enn om vi selv lister opp for ham hva han skal gjøre. Hans godhet og kjærlighet omfatter alt det vi kan be om og mye mer.
Det tredje vi kan lære av disse vise menn er å gi gaver til Gud. De «åpnet sine skrin og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra.» Det er rørende å se disse lærde menn plukke frem sine dyrebare gaver. Men hva skal dette spedbarnet gjøre med gull og røkelse? Burde det ikke ha vært leker i stedet?
Vi vet bedre enn vismennene hvem dette barnet er, at han er himmelens og jordens Herre, og at alt allerede er hans. Dette kan kanskje gjøre oss litt usikre. Hvordan kan vi gi ham gaver når han allerede eier alt? Men allikevel, når vi virkelig skjønner hvem dette barnet er, er det ikke vanskelig å finne passende gaver. Dette barnet er vår Skaper. «Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til,» skriver Johannes i prologen til sitt evangelium (1:3). Å skape er å frembringe noe fra intet. Om vi virkelig vil ære og hylle dette barnet som vår Skaper, kan vi tilby ham vårt intet. Dersom vi ikke kommer med vårt intet, kan han ikke skape oss. Vi tror at vi selv må plukke frem materiale som han senere kan arbeide med. Nettopp fordi Gud er en Skaper trenger han ikke noe materiale. Det han trenger er intet, vår indre tomhet, vår vanmakt og utilstrekkelighet, da blir vårt liv Guds verk, Guds skaperverk. Da blir vår tilværelse en epifani, en åpenbaring av Guds kjærlighet.
Barnet i krybben er også Ordet. Det er Faderens Ord. Men hva hjelper det å være Ord dersom ingen vil høre. Ordet søker tilhørere. Vi kan tilby Ordet vår åpenhet, vår stillhet, vår lyttende oppmerksomhet. Hvilken glede er det ikke for Ordet å få klinge klart og tydelig i en endeløs stillhet! «Den som vil møte ham», skriver mystikeren Hjalmar Ekstrøm, skomakeren fra Helsingborg, «trenger bare å være stille, for da er møtet uunngåelig.» La oss glede Barnet ved å være stille og lytte!
Barnet i krybben er også Kristus, Messias. Han er vår Frelser. Han kommer til å lege våre sår, å befri oss fra synd. Vi kan, som en tredje gave, tilby ham våre synder. Hva ville legen fått å gjøre hvis alle de syke innbilte seg at de er friske og derfor ikke trengte noen lege? Hva vil Frelseren få å gjøre dersom ingen vil la seg frelse? Han trenger våre synder for å vise sin godhet. Vi kommer aldri til å lære ham å kjenne dersom vi ikke avdekker våre synder for ham. Men hvis vi gjør det, vil han forvandle dem til lysende tegn på sin kjærlighet.
Det er nettopp vår totale fattigdom som gir oss muligheten til å gi de rette gavene til barnet i krybben. Vi kan gi ham vårt intet, så han kan skape oss, vi kan gi ham vår taushet så han kan tale i oss, vi kan gi ham våre synder så han kan frelse oss.
Vi trenger ikke å skamme oss når vi sammenligner våre gaver med de kostbare gavene de vise menn hadde med seg. Jeg er overbevist om at våre fattige gaver gir Barnet uendelig mye større glede.