Julen: Å bli Guds barn
«Som en skatt… prekener av Wilfrid Stinissen»
Han kom til sitt eget, men hans egne
tok ikke imot ham. Alle som tok imot
Ham, dem gav han rett til å bli Guds barn
– de som tror på hans navn (Joh 1:11-12)
Prologen til Johannes’ evangelium er, sammen med Jesu yppersteprestlige bønn i kapittel 17, uten tvil det mest sublime, det mest guddommelige som noen gang er blitt uttrykt med menneskeord. Hvis Bibelen i sin helhet er inspirert av Den Hellige Ånd, kan vi nok si at inspirasjonen her er umåtelig kompakt og konsentrert. Fordi hver setning i prologen er sprengfull av liv, vil jeg i dag begrense meg til ett eneste vers, nemlig vers 12: «Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn.»
Forutsetningen for å bli Guds barn er at man tar imot Barnet, dvs. Guds enbårne Sønn, Ordet som ble menneske. Det gjelder å tro, ikke bare på Gud i alminnelighet, men på Sønnen. Selv i vårt sekulariserte land tror de fleste mennesker på en diffus, transcendent virkelighet, på en høyere makt, som mange gjerne vil kalle Gud. En begynnende gudstro hører til menneskets opprinnelige bagasje. Det er relativt lett å tro på en udefinerbar Gud. Det er vanskeligere å tro på en Guds Sønn, og det er enda vanskeligere når denne Guds Sønn møter oss som menneske. For hvordan kan man forestille seg Gud som menneske, hvordan kan et menneske som vi ser og hører og kan ta på, være Gud? Spranget fra å tro på Gud til å tro på Jesus, Gud i menneskeskikkelse, er stort. I Jesus kommer den uutgrunnelige Gud så nær, så nær at hans uutgrunnelighet nesten skremmer oss. At Gud blir menneske betyr ikke at den Uendelige og Ubegripelige blir endelig og begripelig, men at hans ubegripelighet utfordrer oss enda mer. For hvordan kan et begrenset menneske være en ubegrenset Gud? Det er vanskelig å tro, og vi ser i kirkehistorien helt frem til våre dager hvordan man gang på gang stiller spørsmålstegn ved denne fundamentale sannheten i vår kristen tro. Gud, ja, men Jesus, nei. Jo, ja til Jesus også, bare han ikke er Gud.
Vi tror at Gud er blitt menneske i Jesus, og at dette mennesket er
Faderens Ord, lys av lys, sann Gud av sann Gud. Hvis vi tror det, tilhører vi dem som har tatt imot ham. Og hvis vi har tatt imot ham, har vi fått retten til å være Guds barn. I den gamle oversettelsen, som akkurat her var mer tro mot originalspråket, kan vi lese: «Alle som tok imot ham, dem gav han makt til å bli Guds barn.» Vi har en kjærlighetens makt over Gud. Og Gud vil at vi skal ha det, en «makt» som får ham til å gjøre oss alle til sine barn, under forutsetning av at vi tar imot hans Sønn Jesus Kristus. Å ta imot ham er jo noe annet enn å ta imot en venn eller en fornem gjest. Han er selve livet. Å ta imot ham er å slippe inn ham som er vårt livsprinsipp, han som tenker og føler og handler gjennom oss. Vi må nødvendigvis bli Guds barn når vi lar Barnet, Guds enbårne Sønn, komme inn i oss og lar ham leve vårt liv.
Hva betyr det å være Guds barn? Kan man beskrive dette «barne-forholdet», forandrer det vårt liv, innebærer det noe konkret?
Ja, å bli Guds barn forandrer vårt liv i aller høyeste grad. Det betyr for det første at man kan tiltale Gud slik Jesus tiltaler ham. Man kan, akkurat som Jesus, kalle Gud: Abba, kjære Far! Gud, den Allmektige, den Uutgrunnelige, kan du omgås med som med en elsket Far. Du behøver ikke lenger være redd for den «Fryktinngytende». Han er jo din Far. Og Gud tiltaler deg på samme måte som han tiltaler sin enbårne Sønn. «Du er mitt elskede barn,» sier han, «i deg har jeg min glede.» Hver og en av oss får høre ham si: «Du er min utvalgte.»
Det er ingen liten sak i en tid som vår, hvor faren i familien ofte er borte, å ha en Far som er Gud, en Far som vet alt, som kan alt, og som elsker oss like mye som han elsker sin Sønn. Vi trenger ikke å krype for Gud, eller være innsmigrende, eller gå omveier når vi vil snakke med ham. Vi kan bruke et direkte, enkelt språk, som et barn som snakker med sin far. Vi kan bruke imperativ når vi vender oss til ham: Far, gi oss i dag vårt daglige brød, la ditt rike komme, la ditt ansikt lyse. Vi bruker ikke tredje person når vi snakker til Gud. Vi sier ikke: Deres Majestet vet at vi trenger hjelp. Men vi sier: Hjelp oss! Vi er jo hans barn. Både Paulus og Johannes snakker om den frimodighet (parrãsia) som preger vår måte å omgås Gud på. «I ham har vi frimodighet, og i troen på ham (Kristus Jesus) kan vi komme fram for Gud med tillit» (Ef 3:12), skriver Paulus. Og hos Johannes: «Kjærlighetens mål med oss er at vi skal ha frimodighet på dommens dag; for vi er slik som han er, midt i denne verden» (Joh 4:17). For en trygghet det er at vi kan si til Gud: Du er min Far og jeg er ditt barn.
Å bli Guds barn innebærer også – det er det andre – at vi kler oss i Kristus, som Paulus så vakkert sier (Rom 13:14). Vi kan mer og mer ligne ham, den Førstefødte. Å bli Guds barn er å få det samme sinnelaget som han, den samme viljen til å tjene og til å innta den siste plassen, den samme viljen til å gi sitt liv. Det er en glede å se hvordan paven i sin encyklika Veritatis splendor (Sannhetens lyskraft, 1993) beskriver den kristne moralen som helt igjennom preget av Kristus. Den kristne moralen er saligprisningenes moral, den er kristussentrert, en etterfølgelse av Kristus. Den består i å kle seg i den korsfestede og oppståtte Kristus. Man kan snakke om en syntese av etikk og mystikk. Paven holder til og med en lang meditasjon over det vitnesbyrd som hver kristen må være villig til å gi ved å eventuelt ta imot martyrdøden. Pavens beskrivelse av den kristne moralen er en mektig appell til intet mindre enn hellighet. Hvordan skulle man kunne være Guds barn om man ikke ville ligne Jesus Kristus!
Å bli Guds barn betyr for det tredje å være, som Jesus, sendt av Faderen. Jesus snakker gjerne og ofte om at han er sendt av Faderen. «For jeg er ikke alene», sier han, «men han som har sendt meg, er med» (Joh 8:16). «Jeg er ikke kommet av meg selv, men han har sendt meg» (8:42). Og til slutt, når han står ansikt til ansikt med døden: «Nå går jeg til ham som har sendt meg» (16:5). Å være sendt er en del av hans vesen. Det er Faderen som sender ham, men han gjør det i og gjennom Den Hellige Ånd. «Herrens Ånd er over meg», sier Jesus i Nasaret, «for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige. Han har sendt meg» (Luk 4:18). Vi kan ikke være Guds barn hvis vi nekter å bli sendt. Faderen sender oss i Den Hellige Ånd, liksom han sender sin enbårne Sønn. Vi har et oppdrag i denne verden, det samme oppdraget som Jesus. Vi er sendt for å vitne om Guds kjærlighet og på den måten frelse våre brødre og søstre. Og dette oppdraget kan vi bare utføre hvis vi lar oss lede av Ånden, hvis vi lærer oss å lytte til den og adlyde den. Det er dette oppdraget som gir livet mening. Å være arbeidsløs blir vanligvis sett på som noe av det verste som finnes. Det virker som om livet blir meningsløst hvis vi ikke har noe arbeid. I Guds rike finnes det ingen arbeidsløse, alle Guds barn har fått et oppdrag. Å utføre dette oppdraget er livets egentlige mål og mening.
«Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn.» Det ville være ufornuftig, og også lite generøst, å avstå fra vår rett. La oss i stedet takknemlig benytte oss av den og si til Gud med frimodighet: Du er min Far, jeg er ditt barn. Hjelp meg til å leve slik det sømmer seg dine barn.