Julpreken: Jul I: De små kommer nærmest Gud

Jul I

De små kommer nærmest Gud

Forfattet av Wilfrid Stinissen o.c.


«Frykt ikke», sier Herrens engel til gjeterne – og til oss – i denne hellige natt. «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by, han er Kristus, Herren.» Hvorfor skulle vi være redde når vi vet at Gud er med oss? «Er Gud for oss, hvem er da mot oss?» (Rom 8:31). Det vi feirer i denne julenatten viser at vi ikke behøver å frykte, at verden ikke er tom, at livet ikke er meningsløst, ja, at mørket ikke lenger er mørkt, for lyset lyser jo i mørket, og mørket har ikke overvunnet det (Joh 1:5). Lyset er sterkere enn mørket.

Hva er det som skjer denne første julenatten? Gjeterne som vokter flokken sin ser plutselig en engel foran seg. Den overjordiske glansen – «Herrens herlighet,» sier Lukas – som lyser rundt ham, gir hans ord en uimotståelig kraft. Han taler med en myndighet som ingen kan sette spørsmålstegn ved. Og med ett står ikke denne Guds engel lenger alene, en stor himmelsk hær har sluttet seg til ham og synger en himmelsk sang: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!» Hele himmelen er tilstede på jorden. Et øyeblikk. Englene drar jo opp til himmelen igjen, den overjordiske glansen forsvinner, natten er igjen kald og mørk.


Men noe av denne himmelske gleden blir igjen i gjeternes hjerter. Engelen har vekket en stor forventning. «La oss gå inn til Betlehem,» sier de til hverandre, «og se det ord (iflg. grunnteksten) som har skjedd og som Herren har kunngjort oss.» Gjeterne ville se det ord som hadde skjedd. Ikke det ordet som engelen hadde talt; det ordet har tonet ut og er ikke lenger viktig. De vil se ordets innhold, nemlig et nyfødt barn som er svøpt og ligger i en krybbe. De vil se det ord som ikke bare er noe som er blitt sagt, men noe som er blitt skapt, det ord man ikke bare kan høre, men også se.

Disse gjeterne viser et eksempel på en beundringsverdig realisme. De blir ikke stående å stirre mot himmelen, som disiplene gjorde etter Kristi himmelferd. De kaller ikke disse lysende englene tilbake, de verken snakker eller drømmer om den himmelske konserten de har hørt. Nei, de haster i vei, på samme måte som Maria hastet i vei til Elisabet etter samtalen med engelen. Gjeterne legger himmelen bak seg og vender seg mot det tegnet som er blitt gitt dem. Og hvilket tegn! Det er ikke noe spesielt med det barnet de endelig finner. Det er ikke omgitt av lys, det strekker ikke ut sine små armer og smiler mot gjeterne slik Jesusbarnet på julekortene gjør. Det er et alminnelig nyfødt barn. Heller ikke krybben minner om de syngende englenes herlighet. Alt er så hverdagslig som det kan være. Det har skjedd mange undre og mirakler i kristendommens historie. Men når det utrolige skjer at Gud blir menneske, da skjer det i den aller største enkelthet, uten sensasjonelle ‘bi-fenomena’. Her trengs det ikke noe ytterligere under. Det er selve saken, at Gud blir menneske, som er det store underet. Et under så stort, så forunderlig, at ikke engang evigheten er nok for å forstå det. Men for Gud er det så selvsagt, så naturlig, at han ikke har behov for å gjøre noe vesen av det. Han kommer til verden slik alle menneskebarn kommer til verden.

Evangelistene forteller ikke om noen skuffelse hos gjeterne. Kontrasten mellom det himmelske synet noen timer tidligere og det de får se nå, i den lille grotten, er enorm. Det ordet som har «skjedd» er så lite, så stille, så hjelpeløst og avhengig. Det synes ikke å være noen som helst relasjon mellom den himmelske konserten og dette hjelpeløse barnet i krybben. Og allikevel var det dette som var tegnet, og tegnet stemmer! Når Gud kommer til verden, når han vil bli synlig for mennesket, så er tegnet et lite bar i en krybbe. Det er det aller minste som får være tegnet på det aller største. Gjeterne er ikke skuffet. Lukas forteller at de priser og lover Gud for det de får høre og se. Disse enkle, uutdannede, ukompliserte menneskene står nærmere Gud enn de vise og forstandige. Når de ser at tegnet stemmer, er de tilfredse. De kjenner igjen den etterlengtede Messias i dette nyfødte barnet.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor gjeterne er de første Gud viser seg for i dette lille barnet. For dem er veien til krybben kort. For de østerlandske stjernetyderne er derimot veien lang, og når de endelig kommer frem er det med store forsinkelser, og barnet ligger antagelig ikke lenger i en krybbe. For de rike er veien alltid lenger enn for de fattige. Det er så mye som sperrer veien. De må først klatre over sine rikdommer, sine penger, eller også sin lærdom, sine kunnskaper, sine ferdige ideer om Gud. De små og fattige er på en måte Guds naboer. De føler seg mer hjemme hos Gud enn de store gjør, og Gud føler seg mer hjemme hos dem. Gud gjør jo aldri noe mot sin vilje. Hvis han avstår fra sin guddom og blir et lite barn, er det fordi han elsker å gjøre det. Slik er han. Hans kjærlighet tvinger ham til å avkle seg sin herlighet og bli like fattig som vi. «Midt på natten, da en dyp stillhet hersket over alt,» leser vi i Visdommens bok, «for ditt allmektige ord ned på jorden fra din kongetrone (…) til det landet som var dømt til undergang» (18: 14-15). Det er en glede for Gud å stige ned fra sin trone og begi seg rett inn i vår elendighet, ikke bare for å dele den, men for å ta den på seg helt og holdent.


Når vi ser nærmere og juleevangeliet, ser vi at gjeterne til en viss grad går samme vei som Gud. Det begynner med et himmelsk syn som lar dem se et glimt av himmelens herlighet. Men etterpå gjelder det å forlate det strålende lyset og den vidunderlige musikken, og i nattens mørke søke etter et lite spedbarn. Det første var så fint, og det siste var så overraskende alminnelig. Men Gud er mer i dette lille barnet enn i den himmelske musikken. Ja, han er det lille barnet.

For å finne barnet og kjenne igjen Gud i det, må vi alle på en måte gå en lignende vei. Så lenge vi holder fast ved alt det fine som utgjør vår storhet og dyktighet, kan vi ikke regne med å finne barnet som er Gud. Bare barn kan forstå barn.

Er det ikke rart at når Gud som er så stor vil gjøre seg så liten, så vil vi som er så små gjøre oss så store. Gjør vi oss ikke litt latterlige ved å holde fast ved verdens visdom når Gud begår en slik kjærlighetens dårskap? Er vi barn i tilstrekkelig grad til å forstå noe av dette Barnet i krybben? Er vi tilstrekkelig små til å våge å knele foran krybben og tilbe vår Gud i dette lille Barnet? Er vi tilstrekkelig enkle og åpne til å kunne vente all vår glede fra dette tilsynelatende så hjelpeløse barnet?

Bare dersom vi er villige til å gå samme vei som ham, bare dersom vi forsøker å bli like små som dette Barnet, hører vi til de utvalgte som han har utlovet sin julefred til.