Advent IV
En Gud som forundrer
«Som en skatt… prekener av Wilfrid Stinissen o.c.»
«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» spør Johannes døperen. Dette er så menn ikke noe retorisk spørsmål, men et spørsmål som fødes ut fra en dyp, menneskelig nød. Johannes døperen led store pinsler i fengselet. Han som var vant med ørkenens vidstrakte frihet satt nå innelåst i et trangt og mørkt fengsel fordi han hadde våget å si sannheten til Herodes: At han ikke fikk leve sammen med sin bror Filippos hustru. Ensomheten gav ham tid til å fundere over de nyhetene som nå og da trengte inn gjennom fengselets tykke murer, og som gjaldt Jesu forkynnelse og undre. Det han fikk høre om Jesus var så helt annerledes enn det han hadde ventet seg. Han, Johannes, hadde selv forutsagt at Jesus skulle være sterk, «sterkere enn jeg.» Han skulle døpe med Hellig Ånd og ild. Han skulle ha sin kasteskufle i hånden og rense kornet på treskeplassen. Hveten skulle han samle i låven, men agnene skulle han brenne opp med ild som aldri slokner (Matt 3: 11-12). Johannes hadde ventet seg en Messias som kom «med sterk hånd og med utstrakt arm» (Sal 136:12) som skånselløst skulle hugge ned hvert tre som ikke bar god frukt og kaste det på ilden (Matt 3:10).
Det han hørte om Jesus gjorde ham overrasket; det stemte ikke med hans ideer om det messianske riket. Jesus var ikke omgitt av makt, han opptrådte ikke som noen dommer. Han gjorde riktignok undre, men bare for å helbrede syke og ikke for å konsolidere sin makt. Og hadde ikke Jesaja skrevet at Messias skulle befri de som var i lenker (61:1)? Her satt han, Johannes, i sitt fengsel, han som var Messias’ forløper, og Messias brydde seg ikke om det og gjorde ingenting for å befri ham.
Jeg tror vi må ta Johannes døperens spørsmål på dypt alvor og ikke undervurdere dets betydning ved å påstå, slik det ofte er blitt gjort, at Johannes stilte spørsmålet med tanke på sine tvilende disipler, for at de selv skulle høre fra Jesu munn at han var den lovede Messias. Det ble sett på som umulig at Johannes kunne tvile når han selv hadde sett Guds Ånd komme ned over Jesus som en due, og hørt en himmelsk røst si: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i» (Matt 3: 16-17).
Er det virkelig så sikkert at Johannes ikke kunne tvile? Vi tror at alt det en profet sier og tenker og gjør er inspirert av Ånden. Men skriften viser mange steder at profeter er mennesker som oss, som bare i visse benådede øyeblikk gjennomstrømmes av Ånden, slik at de kan tale og handle i Guds navn. Det er typisk for Ånden å komme og gå. Man kan aldri være profet på heltid. Mer enn noe annet menneske er en profet utsatt for mørke netter: Jo mer han er grepet av Ånden, desto mer smertefylt oppleves tomheten og utilstrekkeligheten når Ånden forlater ham. Vi må gå ut fra at fengselets mørke har trengt inn i Johannes døperens sjel og at det er utfra dette mørke han stiller sitt spørsmål.
Jesus svarer ikke direkte. Han sier ikke: Selvsagt er jeg den lovede Messias. Han nøyer seg med en enkel beskrivelse at det han gjør: «Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.» Det er åpenbart at Jesus henviser til Jesaja: «Da skal blindes øyne åpnes og døve ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge» (35: 5-6). Han viser at. Han virkelig er den som profetene har bebudet, at det er en kontinuitet mellom den gamle og den nye pakt. Men han legger til et gåtefullt ord: «Salig er den som ikke tar anstøt av meg.» En saligprisning som uten tvil først og fremst er rettet mot Johannes: «Salig er du Johannes, om jeg ikke blir en anstøtssten for deg.» Allerede da Jesus som nyfødt ble båret frem til tempelet, hadde Simeon sagt om ham: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt» (Luk 2:34).
Johannes var kanskje nær ved å bli forarget på Jesus. Det var vanskelig for ham å akseptere en Messias som var «tålsom og ydmyk av hjertet» (Matt 11:29), en Messias som ikke tok verden med storm, som ikke demonstrerte sin storhet, men i stedet viste ydmykhet, tålmodighet og barmhjertighet. Riktignok hadde også Det gamle testamente sagt mye om Guds barmhjertighet. «Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet!» leser vi i Andre Mosebok (34:6). Og hos Jesaja: «Og nå, så sier Herren, han som skapte deg, Jakob, og formet deg, Israel: frykt ikke, jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min. Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke rive deg bort» (43: 1-2). «Er Efraim min dyrebare sønn,» står det hos Jeremias, og er han «mitt kjæreste barn?» Så ofte jeg taler imot ham, må jeg tenke på ham med velvilje. Derfor slår mitt hjerte i medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham» (31:20). Og man kunne sitert mange andre tekster.
Men det var lett å hoppe over slike tekster og feste seg ved andre som talte om Gud i form av storhet og makt. Merkelig nok har mennesket vanskelig for å akseptere en Gud som er saktmodig og ydmyk. Det ønsker seg en Gud som skaper orden i verden, som umiddelbart luker bort ugresset slik at hveten kan vokse fritt og uhindret (Matt 13: 24-30). Og vi tror jo alle at ugresset, det er de andre, og at hveten, det er oss. Vi forarges over at Gud har altfor stor tålmodighet, at han ikke griper inn, at han skåner og venter. For oss virker en slik tålmodighet som en svakhet. «Eller forakter du hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet?» skriver Paulus, «Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?» (Rom 2:4). Noe i oss synes mer om løven fra Juda stamme i Det gamle testamente enn om lammet som lar seg slakte i Det nye testamente. «Er det ikke du, Gud, som forkastet oss og ikke drog ut med våre hærer?» ber vi med salmisten (60:12). Vi forarges over en Gud som ikke er villig til å tilintetgjøre all ondskap. Vi blir overrasket når vi ser at vår Gud er så annerledes. En Gud som vasker våre føtter, som dør for oss med utstrakte armer, som blir til mat og drikke for oss.
Selv om vi i dypet av oss selv lengter etter en kjærlighet uten grenser, blir vi allikevel skremt når denne kjærligheten endelig melder seg. Med en rettferdig Gud kan man gjøre forretninger. Man kan kjøpslå med ham og forsøke å vinne hans gunst. Men mot en Gud som er kjærlighet, og bare kjærlighet, har man ingen våpen. En slik kjærlighet er det bare å overgi seg til. Men det innebærer at man slipper taket i seg selv, at man mister selvstyringen, at man blir fullstendig avhengig, at man blir et barn. Man har ikke lenger noe overblikk, man vet ikke hvor man havner. Det er ikke lett å bli barn igjen når man først er blitt voksen.
«Blant dem som er født av kvinner,» sier Jesus, «har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men selv den minste i himmelriket er større enn han.» Når Jesus snakker om «den minste i himmelriket,» kan han bare tenke på seg selv. Han har avstått fra sin guddom, blottlagt seg fullstendig, og blitt menneskenes tjener. Han har gjort seg til den minste av alle. Han har valgt ut den siste plassen til seg selv. Vi kan i beste fall få den nest siste plassen. Da er vi med ham, da er vi i Guds selskap.
Det fremgår av Apostlenes gjerninger at noen av Johannes’ disipler fortsatte med å døpe, selv etter Kristi død og oppstandelse. Da Paulus kom til Efesos fant han der noen disipler som bare var døpt med Johannes’ dåp (19: 1-3). I Kirken har det alltid vært slike «johanitter» som ikke helt har kunnet akseptere Gud slik han kom til oss i Jesus. Og kanskje hører vi selv mer eller mindre til dem? Tror vi virkelig at Guds lam som tar bort verdens synder og som vi i nattverden får spise og drikke, er «den usynlige Guds bilde» (Kol 1:15), at det er sant det som Jesus har sagt: «Den som har sett meg, har sett Faderen» (Joh 14:9)? Eller venter vi på noen andre?
Det inntrer en ubeskrivelig lettelse og frihet når man endelig slutter å diskutere med Gud hvordan han burde være, og i stedet aksepterer at han er barmhjertighet og kjærlighet. Og til slutt kapitulerer for kjærligheten.